MIGRENEFORTELLING 1

Kjære folk!

Det jeg skal skrive om nå handler ikke bare om smerte. Jeg skal bruke noen blogginnlegg på min migrenefortelling, og den skal ende opp som en solskinnshistorie.

Det første migreneanfallet mitt kom i 1990. Jeg visste ikke hva det var, og jeg trodde jeg skulle dø. De smertestillende tablettene vi hadde i huset virket ikke i det hele tatt. Da jeg begynte å dunke hodet i veggen for å kjenne en annen type smerte, ringte han jeg da var gift med til legen. Jeg ble sendt til nevrolog, og etter hvert ble det konstatert migrene. Jeg var 37 år, fullt opptatt med hus, unger, fritidsaktiviteter og en spennende jobb.

Jeg fikk resept på medisiner som dempet de verste anfallene og stod på omtrent som før fram til 2003. Da ble anfallene både flere og sterkere, og det ble umulig å smile og late som ingenting. Jeg prøvde «alt»: akupunktur, botox, dietter, tarmskylling, healing, tannskinne, fysioterapi, manuell terapi, homeopati. Jeg var ganske desperat og ville prøve alt mulig. Nevrologene ristet på hodene sine og sa «dessverre, vi kan ikke hjelpe deg». Legen min sa «Du må prøve å leve så «flatt» som mulig, og du kan ikke ta migrenemedisin oftere enn to ganger i uka». Jeg husker det nesten var deilig da jeg falt og brakk tre ribbein og kunne kjenne på en smerte som satt et annet sted enn i hodet.

Etter hvert mistet jeg håpet om bedring og fant ut at dette måtte jeg leve med. Og det er jo utrolig hva man kan venne seg til. Jeg levde så «flatt» jeg kunne, men fra oktober 2007 til oktober 2008 kom jeg ikke under 18 anfallsdager pr. måned. Det ble etter hvert søkt om 100% uførhet, noe som ble innvilget. Det føltes slett ikke som en seier.

Jeg var 55 år, elsket jobben min i skoleverket og mente selv at jeg fremdeles hadde mye å bidra med. Plutselig var jeg «ingen». På gode dager var det heller ingen som kunne se på meg at jeg var syk, og det verste jeg visste var når noen spurte: «Og hva driver du med?» Slikt kan det også bli dikt av.

Når dei spør

Det er ikkje slik
at eg må
svare når dei
spør kven eg er, kva
eg gjer
når snøen dekkjer hagen
og borna klarar seg
sjølv, kva
eg driv med
når dagen ikkje har bruk
for meg,
nytte av
at eg
er til

Kan koke
kan steike
kan tulle
kan leike. Det
får duge
i dag
og
spør du i morgon
kan eg
kan hende strekkje
meg og
peike på ljoset

Jeg fortsetter min solskinnshistorie i neste blogg.

Hilsen fra K-M

Forfatter: Kjærefolk

Litt om meg: - Har avslutta ei mangslungen karriere innanfor norsk skulevesen. - Har eit meir enn 100 år gammalt hus i Ål i Hallingdal, og synes at det er stas. - Gift, mamma, farmor og bonus- både det eine og det andre. - Stort sett blid, glad og nøgd med livet. Kvifor byrjar ei litt gammel dame med blogging? Eg bloggar fyrst og framst fordi eg er glad i å skrive. Det kan jo også hende at det finnes einkvan som har interesse av å bli invitert inn i kvardagen og tankane til eit heilt vanleg kvinnfolk. Vis alle innlegg av Kjærefolk