DEN GAMLE DAMA MED DET VAKRE HÅRET

Kjære folk!

Jeg hadde bestemt meg for noe. Det var kanskje et nyttårsforsett, jeg husker ikke, men jeg hadde merket meg at jeg ofte tenkte pene ting om folk uten å si det høyt. Derfor hadde jeg bestemt meg for at det fine jeg tenkte om de menneskene jeg møtte, skulle jeg ikke bare si høyt til noen, jeg skulle formidle det direkte til den det gjalt. Det er jo bedre å snakke til enn å snakke om, ikke sant? Dette hadde gått bra lenge, og det hadde vært bare hyggelig. Alle liker jo å høre gode ting om seg selv. Jeg må selvsagt legge til at jeg ikke driver med smisk. Det skal være sanne, fine ting.

Dette var en migrenefri dag. Jeg var på vei fra Gjønnesskogen til Bekksetua sentrum. På gangstien så jeg en gammel dame med rullator komme mot meg. Hun hadde håndveska hengende rundt halsen, den dinglet fram og tilbake for hvert skritt hun tok. Jeg merket meg også at den grå frakken hennes var ett par nummer for stor, og jeg husker at jeg tenkte at det vil nok frakken min også bli når jeg kommer opp i hennes alder. Vi har det nemlig med å skrumpe litt i min familie. Det var strålende sol, og da hun stanset for å trekke pusten, så jeg solstrålene danse i det vakre håret hennes. Det lyste som av sølv i de bølgene hun hadde dandert rundt ansiktet sitt.

Da jeg nådde fram til henne, stanset jeg og fortalte at jeg hadde bestemt meg for å si det til folk dersom jeg tenkte fine ting om dem. «Du har så vakkert hår», sa jeg, «det skinner som nypusset sølv av håret ditt». Hun så på meg med store øyne. Så bøyde hun nakken og begynte å gråte. Jeg ble helt forferdet og visste ikke hva annet jeg kunne gjøre enn å holde rundt henne. Etter en stund fortalte hun meg at hun ikke hadde snakket med noen de siste to ukene. Det hadde blitt for sterkt da jeg stanset og var hyggelig. Da vi gikk fra hverandre, hadde jeg fått adressen og telefonnummeret hennes. Jeg hadde notert alt ned på baksiden av handlelista mi, og jeg hadde lovet henne å komme på besøk en av de nærmeste dagene.

Vel hjemme, og etter å ha ryddet ut av handleposene, kom fortvilelsen. Jeg hadde mistet lappen. Jeg lette over alt. Jeg gikk til og med fram og tilbake samme veien og var innom alle butikkene jeg hadde besøkt den dagen, men ingen handlelapp med viktig informasjon på baksiden var å se. Det verste var at jeg ikke husket hva dama med det vakre håret het. Jeg tror faktisk ikke vi presenterte oss.

Jeg glemmer henne aldri. Den dag i dag kjenner jeg på den dårlige samvittigheten. Jeg er sikker på at hun gledet seg til å få besøk, og jeg er sikker på at jeg skuffet henne.

Hilsen fra K-M

Forfatter: Kjærefolk

Litt om meg: - Har avslutta ei mangslungen karriere innanfor norsk skulevesen. - Har eit meir enn 100 år gammalt hus i Ål i Hallingdal, og synes at det er stas. - Gift, mamma, farmor og bonus- både det eine og det andre. - Stort sett blid, glad og nøgd med livet. Kvifor byrjar ei litt gammel dame med blogging? Eg bloggar fyrst og framst fordi eg er glad i å skrive. Det kan jo også hende at det finnes einkvan som har interesse av å bli invitert inn i kvardagen og tankane til eit heilt vanleg kvinnfolk. Vis alle innlegg av Kjærefolk