Kjære folk!
Folkehelseinstituttet skriver i en artikkel fra 2015 at «andelen av befolkningen som får en eller annen psykisk lidelse i løpet av livet, varierer fra 25 til 52 prosent.» Det betyr at dette angår mange mennesker, men at det likevel kan være vanskelig å snakke om.
Hvis vi i tillegg til å se på prosenttall, ser på de viktigste risikofaktorene for å utvikle psykiske lidelser, så finner vi ting på den lista (fra hviteorm.no) som de aller fleste av oss har blitt eller kommer til å bli utsatt for:
- Omsorgssvikt
- Fysiske, verbale og seksuelle overgrep, spesielt i barndommen
- Mobbing
- Dårlig sosioøkonomisk posisjon
- Samlivsproblemer og samlivsbrudd
- Opplevd ensomhet
- Sosial isolasjon og manglende sosial støtte
- Dødsfall i nær familie og vennekrets
En studie utført av Høgskolen i Buskerud og Vestfold har gitt nytt innblikk i hvordan psykiatriske pasienter ikke bare kjemper en daglig kamp mot sykdommen, men også mot omfattende fordommer og stigmatisering. Forskerne mener at dette kan hindre mennesker fra å søke hjelp.
Jeg er helt sikker på at psykisk helse er et område der det helt soleklart vil hjelpe oss alle, nå og i framtida, hvis vi kunne klare å snakke om det, informere, fortelle, – snakke om det, informere, fortelle, – …
Psykisk sykdom er ikke morsomt, og det er heller ikke morsomt å snakke om. Men psykisk sykdom er viktig å snakke om. Det er den eneste måten å unngå at temaet fortsetter å bli skamfullt.
Å gå sund
Om ho kunne forsvinne –
ville det
ville det ikkje
Om ho kunne døy
ynskje det
ynskje det ikkje
For trass i alt
hadde ho denne vesle vissa
om at dette
her og no
var førebels
Vissa om
at etter all denne skuggen
bak
denne tida
ville kvila kome
med sine kjærteikn
Men fyrst skulle ho gå i fillebitar
Kan me hoppe over ein dag eller to, trur du?
Hvor skal vi snakke om det? På skolen? Hos helsesøster (der hun/han finnes)? Hjemme? På arbeidsplassen? På kafé? Her? Eller bare hos psykologen?
Helsing frå K-M
Kjære folk 
Hei K-M.
Dagens tema er utrolig vanskelig for mange. Vi lever i et samfunn som ikke skal vise svakheter. Vi må ikke miste masken. Vi må være sterke.
Hvis du går med en sykdom som ikke synes på kroppen er utrolig tungt. Det er mye lettere med en langtids sykdom hvis du har brukket et ben eller en arm. For da har du gjerne noe på kroppen eller bruker midler som forteller at du er syk. Men er du psykisk syk er smertene som du har i kroppen usynlige og ingen forstår hvorfor du gjør som du gjør. Ber en om hjelp i det offentlige går det fra 6 – 12 måneder før du får hjelp hvis du i det hele får hjelp. Du får beskjed om å fylle ut masse skjemaer som er skrevet på en slik måte at du mister nesten motet før du kommer i gang. Og når skjemaer er levert får du et nummer i rekken med beskjed om at du hører fra oss. Så kommer svaret og du behøver ikke hjelp for du har klart å holde deg normal mens du har gått å ventet på hjelp. Skal du få hjelp må du søke hjelp på det private markedet og betale i dyre dommer for å få hjelp. Og her kommer det økonomiske inn i bildet ved siden av den sosiale isolasjon som ofte inntreffer. Du isolerer deg fra samfunnet du lever og bor i, fordi alle vil se på deg som lat og arbeidssky. Det skal utrolig sterke krefter til for å klare å holde hode hevet når du først er rammet. Av både omsorgsvikt, allerede før du er fylt ett år, fysiske og verbale og seksuelle overgrep, spesielt i barndommen. Mobbing gjennom flere år. Dårlig sosioøkonomisk posisjon pga. problemer med å klare å holde på en jobb fordi kritikeren sitter på skulderen din og forteller deg at dette går ikke bra. Får samlivsproblemer og samlivsbrudd, opplever ensomhet. Sosial isolasjon og manglende sosial støtte, for hvis du prøver å fortelle hva som har skjedd så får du til svar. Det er ikke sant. Hva gjør du da? Det normale er å bare holde kjeft og gå å bære på det inne i seg. På toppen av det hele får du dødsfall i familien som slår bena fullstendig under deg. Personer som har forstått det helvetet du lever i blir borte. Da skal det krefter til for å kunne reise seg. Jeg kjenner en slik person og vet at det er utrolig mange av dem rundt omkring i vår sosiale verden. Hvem skal disse søke hjelp hos når ikke myndighetene vil gi en støttende hånd til de som trenger det?
Du behøver ikke å svare på dette innlegget, men fikk bare så lyst til å nevne det da du tok opp tema om å være psykisk syk.
Når det gjelder diktet du skriver til slutt håper jeg inderlig at det ikke er selvopplevet. For denne personen har det tøft.
Mvh Ragnar
LikerLiker
Takk for at du skriver, Ragnar, også om ting som er vanskelig. Én ting er helt sikkert: man skal aldri dømme noen eller mistro noen ut fra det de viser på utsiden. Mange bærer tungt og fører usynlige kamper, og mange får ikke den hjelpa de har krav på.
Du har helt rett i at dette er et vanskelig tema. Mange synes også det er skamfullt å innrømme at de sliter. Nettopp derfor er det viktig at vi snakker om det.
Vi får alle gjøre hva vi kan der vi er, være tilgjengelige hvis noen vil prate og ta vare på de vi har rundt oss.
Ønsker deg alt godt framover mot sol og sommer. 🤗☀️
LikerLiker