Forfatter: Kjærefolk

Litt om meg: - Har avslutta ei mangslungen karriere innanfor norsk skulevesen. - Har eit meir enn 100 år gammalt hus i Ål i Hallingdal, og synes at det er stas. - Gift, mamma, farmor og bonus- både det eine og det andre. - Stort sett blid, glad og nøgd med livet. Kvifor byrjar ei litt gammel dame med blogging? Eg bloggar fyrst og framst fordi eg er glad i å skrive. Det kan jo også hende at det finnes einkvan som har interesse av å bli invitert inn i kvardagen og tankane til eit heilt vanleg kvinnfolk.

Å OPPLEVE OG Å LEVE OPP TIL

Kjære folk!

Me er snart midt i juni, om berre nokre dagar tek om lag 650.000 grunnskuleelevar sumarferie og i dag er det nøyaktig 109 år sidan det vart vedteke at norske kvinner skulle ha stemmerett. Ingenting av dette skal få plass her på bloggen min sjølv om det kan vere litt av kvart å meine om både lengda på skuleferien og om likestilling mellom kjønna.

I dag er det samanhengen mellom orda «opp» og å «leve» som har starta tankerekkja mi. Sidan det blant anna skulle handle om å leve opp til, vart også ordet «forventning» umogeleg å koma utanom. Men fyrst litt om å opp–leve.

Eg gler meg over alle dei fine detaljane rundt huset vårt.

Fortsett å lese

FRIDOM TIL Å VELJE

Kjære folk!

Denne gongen starta tankerekkja mi akkurat slik den pleier å gjere; ei enkel oppgåve som treng litt planlegging, fekk hjernen i sving, – og så balla det på seg: Byrjinga var at eg måtte syrgje for å få sett av tid til å vaske og stryke bunadsskjorta mi før 17. mai. Deretter smatt tankane over til gleda over demokratiet vårt, personleg fridom, politisk prat om fridom, det å vere frivillig og aller mest har eg fundert over det å ha fridom til å gjere gode val. Så for den som vil vere med meg gjennom tankespranga mine, er det berre å lese vidare.

Noregs nasjonalforsamling. Folkets instrument til å utøve den lovgivande makta. Med andre ord; her blir det gjort viktige val som vedkjem oss alle.

Fortsett å lese

Å GLEDE SEG OVER OG Å GLEDE SEG TIL

Kjære folk

Då den andre verdskrigen braut ut i 1939, erklærte Noreg seg nøytralt, men 9. april 1940 angreip tyske troppar landet. I dag er det 82 år sidan.

Gjennom heile livet har me levd med sterke forteljingar om den krigen.
Til alle tider har det vore krigar i verda. Mange av dei har vore svært langt unna oss, – og det er kanskje grunnen til at me ikkje har slept alle lidingane så tett inn til hjarterøtene våre. Det er vel også slik at ingen kan ta innover seg alt.
No er krigen nærare og me er reddare, meir sinte og har større behov for å hjelpe.

Me vil alle gjerne vere glade, ikkje sant? Trass i og midt i alt det vonde og vanskelege har me lov til å kjenne på glede. Eg trur det er sant at «den største gleda ein kan ha det er å gjere andre glad». Men det er også slik, trur eg, at me kan gjere mest for andre dersom me sjølv er sterke og har det bra. Det er altså ingen motsetnad i å vere glad og å gjere andre glad.

Fortsett å lese

MINNEKNAGGAR OG ANDRE DØROPNARAR

Kjære folk

Det var ein strålande marsdag. Eg gjekk tur gjennom Gamlevegen. Himmelen var ljosblå, sola vermde i kjakane og ein liten vind ruska meg i håret. Medan eg gjekk der, kom minna susande og på null komma niks var eg ti år og påskeferien hadde nettopp starta.

Her i Gamlevegen hadde eg min trygge leikeplass.

Fortsett å lese

Å SJÅ OG BLI SETT

Kjære folk!

No om dagen ser me at folkeretten blir sett til sides og at tap av menneskeliv berre blir ein parentes når høge herrar krigar om makt. Krig er meiningslaust og gamaldags. Krig gjer det vondt å vere menneske.
Eg vel å skrive om slikt som er godt.

Fleire gonger dei siste åra har eg reflektert over kva det vil seie å vere heime. Eg trur at for meg handlar det i stor grad om kjensler. Å vere heime treng ikkje alltid å vere det same som å kjenne seg heime.

Heimen min er ein stad der eg kjenner meg trygg, – og den tryggleiken skal eg aldri slutte å vere takksam for. Eg er også svært klar over at i denne verda vår er det rein luksus å vere så heldig at eg har ei dør eg kan late att, låse bak meg, og kunne vere lei meg, hoppande glad eller rasande i fred for alt anna enn det/dei eg sjølv har valt å ha i heimen min.

Fortsett å lese

GLEDA OVER Å VERE LITT GAMMAL

Kjære folk!

Eg vil så gjerne skrive vakkert om det å eldast.
Sjølvsagt er det litt vemodig å vere vitne til at kroppen forfell, men eg græt ikkje sjølv om spegelen fortel meg at utsida mi driv på med å tape kampen mot forfallet.

Eg vil så gjerne skrive noko vakkert om å bli gammal.

Eg likar best å skrive om slikt som kan vere vanskeleg å setje ord på. I dag vil eg freiste å skrive vakkert om å bli gammal.

Fortsett å lese

VASSE ELLER HOPPE? NØLE ELLER LA DET STÅ TIL?

Kjære folk

I går gjorde eg det igjen, – akkurat slik eg har gjort det heile livet; eg hoppa inn i det nye året. Far min sa at det ville bli eit godt år dersom me hoppa inn i det. Dermed har eg, heilt frå eg var lita, kome meg opp på ein dørstokk, ein stol, ei sofapute, ei trapp eller ein benk i god tid før eg, på slaget 12, skulle hoppe inn i det ukjende, inn i framtida, inn i det nye året med trua på og håpet om at dette kom til å bli bra.
Til og med dei åra eg var heilt aleine, klatra eg opp i sofaen og venta; 5, 4, 3, 2, 1, – og på null hoppa eg. Dumt? Kanskje det, men kvar nyårskveld er eg ei som hoppar.

Fortsett å lese

JULEGLEDE, JULEFRED, -SAKNAD, -LENGT OG JULEHÅP.

Kjære folk

Jula er like om hjørnet. Det hadde vore fint dersom alt kunne handle om undring, barnleg glede, kjærleik og fred. Så eg hoppar like godt over straumprisar og -tiltak, omikron og smittetal. Eg vel heller å skrive om alt det jula vekker i meg.

Fortsett å lese

FØRJULSTID, VENTETID OG KAMA MUTA

Kjære folk

For to år sidan skreiv eg på bloggen min at eg hadde starta adventstida med å sjå julegrana bli tent på Ål. Alt ljoset og songen hadde gjort godt på ein litt sår måte. Eg hadde nok kjent på ein liten lengt etter å vere heime, heime på Ål. No er eg her, – og det kjennes godt.

Fortsett å lese

ALT DET EG HAR MED MEG HEIMANFRÅ

Kjære folk

Etter at eg kom til Ål, får eg stadig høyre dette:
– «Du liknar veldig på mor di.»
– «Du har same farten som far din, du.»

Dette har fått meg til å tenkje over alt det eg har fått med meg vidare i livet frå desse to.
Eg kan også kjenne meg litt stolt når eg presenterer meg og eg får høyre den andre seie «Erlandsrud, ja, dei hugsar eg godt.»

Fortsett å lese