Kjære folk!
Litt fram i tid skal eg noko som eg gruar meg til. Eg gruar meg såpass at eg lurar på om eg skal ombestemme meg og melde avbod. Eg kan vere verdsmeistar i å fantasere om og spekulere i framtida. Dette er ofte ei fantastisk evne som eg set pris på at eg har, men i dette tilfellet, verkar det heilt annleis. Når eg tenkjer på det eg skal, kjenner eg at energien forsvinn frå meg som gjennom eit hol eg ikkje finn proppen til.
Kjære folk!
Mi vesle pause frå blogging om diverse kjensler, passa fint saman med ein tur til Bergen saman med eit barnebarn. Me fekk med oss alt frå omvising på Baroniet Rosendal og Troldhaugen til oppgåveløysing på Vitensenteret. Bergen er ein fin by med svært mykje å by på. Litt regnver fekk me og med oss.
Vel heime sit eg no og prøver å samle meg slik at eg kan skrive eit nytt innlegg i rekkja om kjensler. På veggen midt imot spelar franske kvinner kvartfinale mot USA. Der er og kjenslene både mange og sterke.
Kjære folk!
Sjalusi har for meg vært et ord som har vært knytta opp mot kjærlighetsforhold, mens misunnelse har handla om å ønske seg noe andre har eller noe andre kan. Nå har jeg registrert at yngre folk bruker disse ordene om hverandre. Uansett, – følelsene ligner jo, – og jeg liker ikke noen av dem.
Å være litt sjalu er vel en ganske naturlig del av et forhold. Når du har en nær relasjon til et annet menneske, er det ikke så rart å være litt redd for å bli avvist eller forlatt. Vi ønsker jo å være spesielle og unike for de menneskene vi har eller har valgt å ha et nært forhold til. Men det må være både vondt og vanskelig hvis sjalusi blir en del av hverdagen søsken i mellom eller i forholdet til kjæresten/livsledsageren. Alexander Dumas skal ha sagt noe slikt som at sjalusi er kunsten å såre seg selv mer enn man sårer andre.
Kjære folk!
Alle gjør det, men hvorfor? Sannsynligvis er svaret at vi gråter av emosjonelle, sosiale og fysiske årsaker.
For noen dager siden satt jeg og snakket med et menneske som kjenner meg ganske godt. Fortell meg mer, sa han. Nei, svarte jeg, det må bli en annen gang. Han så alvorlig på meg og jeg så bort. Jeg kjente at jeg hadde tårer i øynene og jeg skjønte at han hadde lagt merke til det. Hvorfor ville jeg ikke vise ham at jeg holdt på å gråte?
Kjære folk!
Søndag skrev jeg om sinne, i går var jeg skikkelig sint og i dag er det irritasjon som står på programmet. Men først trenger jeg å minnes noe vakkert:
Lørdag var jeg på Leveld Kunstnartun der kunstnere kan komme for å hente inspirasjon og arbeide i kortere eller lengre perioder. Der møtte vi Fernanda Chieco og fikk lov til å fotografere hennes uferdige maleri på stoff. Absolutt ikke irriterende, – bare vakkert.
Da jeg hadde satt punktum på innlegget om å være sint, kjente jeg at jeg ikke var ferdigskrevet om irritasjon. Jeg var langt fra ferdig. Irritasjon er ikke noe man kan føyse unna ved å si at slikt kommer det ikke noe godt ut av. Nei, det gjør jo ikke det, men likevel da gitt … noen ganger må det være lov å si ifra. Eller?
Jeg hadde ikke tenkt å skrive om politikk før i september, men to anbudssaker de siste dagene har gjort at jeg skriver likevel. Ja visst, jeg tar i, men må man ikke det av og til?
Kjære folk!
De har en klar målsetting for oss og for samfunnet vårt. De kaller det «frihet til å velge». Men hvorfor lar de det skje så sakte? Hvorfor er de så tålmodige? Kan det være at de ikke ønsker at vi skal merke det før det er for sent å snu? Det ville ha vært bedre dersom de kom med alle forslagene samtidig slik at vi kunne ha oppdaget sannheten?
Fortsett å lese «PRIVATISERING, ANBUD OG KONKURRANSEUTSETTING»
Kjære folk!
«Å, huff a mei! Å, huff a mei!
Jeg er så sint som fy,
for alt er bare tøys og tull iKardemommeby.
Hvis bare alle var som meg så ville alt blitt bra,
men ingen andre er som meg, og langt, og langt i fra.»
Jeg starter her med det første verset av Tante Sofies Vise av Thorbjørn Egner. Jeg må innrømme at teksten passer godt av og til. I mitt illsinte hode kan jeg da være sikker på at verden hadde vært et mye bedre sted dersom alle andre hadde vært som akkurat meg.
Det er ikke så ofte jeg er sint, men jeg har i alle fall tre typer sinne inne i meg.
Kjære folk!
Eg er ofte glad. Eg er like ofte bekymra og litt uroleg altså, men i dag var det gleda eg skulle skrive om. For meg er glede ein reaksjon på at det har skjedd noko positivt. Eg trur den oftast kjem sprettande når eg, eller ein av dei eg bryr meg om, har fått dekt eit behov. Eg trur at for meg dreier glede seg blant anna om å leggje merke til alt det eg verdset høgt.
Kjære folk!
Alle kjensler vert trigga av noko, og alle kjensler kjennes frå mildt til veldig sterkt. Me har dei anten me vil eller ikkje. Dei er ikkje farlege, og dei er ikkje farlege å kjenne på. Det er heller alt det me gjer for å unngå å kjenne på alle desse kjenslene som kan skaffe oss trøbbel.
Kjære folk!
Nå har jeg tegnet en blomst der hvert kronblad representerer en bit av identiteten. Det har vært et morsomt tema å skrive om. Denne gangen har jeg virkelig kjent på hvor viktig det er å klare å være personlig uten å bli for privat. Noen av kronbladene har jeg derfor også bevisst valgt bort. Jeg tror jeg har vært innom det meste, men disse tre må få en liten kommentar før jeg gir meg:
Kjære folk 