Kjære folk!
«Å, huff a mei! Å, huff a mei!
Jeg er så sint som fy,
for alt er bare tøys og tull iKardemommeby.
Hvis bare alle var som meg så ville alt blitt bra,
men ingen andre er som meg, og langt, og langt i fra.»
Jeg starter her med det første verset av Tante Sofies Vise av Thorbjørn Egner. Jeg må innrømme at teksten passer godt av og til. I mitt illsinte hode kan jeg da være sikker på at verden hadde vært et mye bedre sted dersom alle andre hadde vært som akkurat meg.
Det er ikke så ofte jeg er sint, men jeg har i alle fall tre typer sinne inne i meg.
- Frustrasjonssinne
Det kommer buldrende fram dersom jeg har prøvd og prøvd uten å få til. Når jeg tenker meg om, så er det ikke sikkert at jeg egentlig har prøvd så veldig mye heller før jeg blir skikkelig frustrasjonssint. Jeg kan for eksempel bli skikkelig rasende når jeg MÅ få til noe datagreier som ikke vil funke. - Irritasjonssinne
Slikt sinne kommer det neppe noe godt ut av. Jeg tror det har vært mange unødvendige småkrangler i heimene rundt om og mye banning bak rattet nettopp på grunn av irritasjon. Dette sinnet prøver jeg å la være å gidde. Kanskje jeg har vokst det av meg? - Moralsk sinne
Dette sinnet liker jeg godt. Her ligger det mye sunn energi. Det finnes ei Karen-Margrethe som kan tyte fram og rope: «Dette må vi ikke finne oss i! Protest! Protest!» Da føles det godt å reagere.
Hvis noen truer det jeg elsker, da blir jeg kjempesint. Da vil jeg reagere.
Jeg tror barneoppdragelsen i Norge gir barn for lite rom til å vise sinne. Jeg tror også at å vise sinne ikke er sett på som god oppførsel. Det betyr at vi heller ikke har gode forbilder når det gjelder å være sint. Alle har jo denne sinnefølelsen inne i seg, men har vi noen gang lært hvordan vi skal vise den fram på en god og akseptabel måte? Slik kompetanse går det jo ikke an å lese seg til. Vi må øve. Men vi har jo ingen steder å øve. Derfor går vi rundt og undertrykker sinne, dytter det ned i magen og lar det ligge der og ese helt til det en dag kommer ut som en eksplosjon. Vi har mistet kontrollen, og det er flaut, er det ikke?
Det er kanskje vanskelig å være sint og klok på samme tid?
Bakover i historien og også rundt om i verden i disse dager, har jo ofte de med makt undertrykt vanlige menneskers rett til å være sinte. Fortellingene er mange om sinte mennesker som har blitt og blir nektet både å vise fram sinnet sitt og gjøre opprør. Skal vi finne oss i det? Hvis man blir utsatt for urettferdighet og/eller krenkelser – hva er egentlig alternativet til å bli sint? Å godta? Å resignere? Nei, det må være lov å være sint med rette!
Hva skjer dersom jeg ikke tillater meg å være sint av og til? Jeg er redd det vil resultere i bitterhet, og bitter vil jeg ikke være!
Men det finnes selvfølgelig uakseptabelt sinne. Hvis noen for eksempel kommer hjem fra jobb og er rasende på sjefen, men lar det gå ut over barna. Uakseptabelt! Her kunne jeg helt sikkert ha skrevet ei lang liste over uakseptabel sinne-oppførsel. Jeg lar det ligge bortsett fra dette: Vi må finne ut hvorfor vi er sinte og kanalisere sinneuttrykket dit det hører hjemme. Og: Selvsagt skal vi stille krav til sivilisert oppførsel!
Hilsen fra K-M
Kjære folk 