PRIVATISERING, ANBUD OG KONKURRANSEUTSETTING

Jeg hadde ikke tenkt å skrive om politikk før i september, men to anbudssaker de siste dagene har gjort at jeg skriver likevel. Ja visst, jeg tar i, men må man ikke det av og til?

Kjære folk!

De har en klar målsetting for oss og for samfunnet vårt. De kaller det «frihet til å velge». Men hvorfor lar de det skje så sakte? Hvorfor er de så tålmodige? Kan det være at de ikke ønsker at vi skal merke det før det er for sent å snu? Det ville ha vært bedre dersom de kom med alle forslagene samtidig slik at vi kunne ha oppdaget sannheten?

Hva hvis de hadde gitt kommunene enda flere oppgaver og enda større ansvar uten å la det følge med friske penger? Da ville kommunepolitikerne ha vært nødt til å tenke mer effektivitet og finne flere smarte måter å få mer ut av pengene på. Da ville de kanskje ha lagt ut alle de kommunale tjenestene på anbud. Konkurranse er bra, ikke sant? Og det er kjempeeffektivt når tjenester med ujevne mellomrom blir konkurranseutsatt på nytt slik at ingen vet hvem som er sjefen over hva. Da blir en jo kvitt disse irriterende fagforeningene også. På den måten får eieren anledning til å bestemme uten innblanding, og eieren vet jo best. Slik er det uansett hvor eieren befinner seg, og det betyr vel heller ingenting i hvilket land han tar ut utbyttet.

Men holder det med anbud? Er det ikke bedre for alle å selge? Det er jo først ved full privatisering vi får full konkurranse og dermed full frihet. Da vil vi jo også være 100% sikre på at fattige og rike får akkurat de samme mulighetene til å velge fritt blant alle velferdsinstitusjonene som står klare til å ta imot og gi oss tilbud uansett hvem vi er, hvor vi bor og hva vi trenger.

Jeg gleder meg allerede til å kunne bruke de aller siste kreftene jeg har i dette livet til å skaffe meg brosjyrer fra alle de fantastiske omsorgsinstitusjonene som gleder seg til å ta vare på meg mens livet ebber ut. Like muligheter for alle når døden nærmer seg vil ikke lenger være uoppnåelig.

Jeg har vokst opp langs Bergensbanen. Hjertet mitt ville ha svulmet dersom den hadde blitt lagt ut på anbud, eller aller helst solgt. Farfaren min var med og bygde den, og hele slekta har jobbet der. Det ville ha gjort godt dersom det hadde vist seg at alt det de har stått for har så stor betydning at de som styrer kunne få en skikkelig god pris for skinnegangen, togene og alle årsverkene som er lagt ned der.

Mens de er i gang; det er mye fint å selge i Norge. Det finnes mange verneverdige påler og hjørnesteiner som fremdeles er eid av staten: Avinor, Den norske opera og ballett, Helseforetakene, Mesta, NRK, Posten, Statkraft, Statskog, Vinmonopolet for å nevne noen. Og hva med fosser og fjell? Det er mye bra saker å kvitte seg med, og det er helt sikkert mye effektivitet og flere lass med frihet for folk flest å hente ut.

Hilsen K-M

Forfatter: Kjærefolk

Litt om meg: - Har avslutta ei mangslungen karriere innanfor norsk skulevesen. - Har eit meir enn 100 år gammalt hus i Ål i Hallingdal, og synes at det er stas. - Gift, mamma, farmor og bonus- både det eine og det andre. - Stort sett blid, glad og nøgd med livet. Kvifor byrjar ei litt gammel dame med blogging? Eg bloggar fyrst og framst fordi eg er glad i å skrive. Det kan jo også hende at det finnes einkvan som har interesse av å bli invitert inn i kvardagen og tankane til eit heilt vanleg kvinnfolk. Vis alle innlegg av Kjærefolk