Kjære folk!
Så var det tysdag, og tysdag er bloggedag.
No har eg skrive ned tankane mine om einsemd, fattigdom og psykisk sjukdom. Har de tenkt på at av og til og for nokre menneske, kan alt dette ramme samstundes? Dette er slett ikkje lystelege tankar, og når det gjeld tankar, så må me vel ta imot dei som kjem – dersom me ikkje klarar å jage dei bort då. Her er eit dikt om å prøve på det.
Kjære folk!
Litt sliten eller bare litt lei? Ikke vet jeg, men jeg har i alle fall lyst til å gjøre mye annet også enn å skrive.
Dette er mitt blogginnlegg nummer 141. Jeg starta bloggen min 17. september i fjor. Det er 224 dager siden. Det er faktisk i snitt bare 1,58 dager mellom hvert innlegg. Jeg vet jo at jeg har brukt timevis på disse innleggene, men at det var så mange, – det hadde jeg ikke trodd.
Kjære folk!
Dette handlar kanskje ikkje om noko tabu, men det kan vere vanskeleg å snakke om likevel. Dette handlar om at betre enn dette er eg ikkje.
Eg har fått spørsmålet: Kan du snakke med absolutt alle om absolutt alt mogeleg? Svaret er heilt klårt eit absolutt nei. Grunnen til det er at eg, som dei fleste andre, er redd for å bli avvist. Slike avvisningssituasjonar har brent merke i meg. Det er kanskje bra. Elles hadde eg mogelegvis hatt eit dårlegare utvikla antennesystem og vore altfor pågåande.
Kjære folk!
Folkehelseinstituttet skriver i en artikkel fra 2015 at «andelen av befolkningen som får en eller annen psykisk lidelse i løpet av livet, varierer fra 25 til 52 prosent.» Det betyr at dette angår mange mennesker, men at det likevel kan være vanskelig å snakke om.
Hvis vi i tillegg til å se på prosenttall, ser på de viktigste risikofaktorene for å utvikle psykiske lidelser, så finner vi ting på den lista (fra hviteorm.no) som de aller fleste av oss har blitt eller kommer til å bli utsatt for:
Kjære folk!
Organisasjonen Voksne for barn har spurt barn og unge om de kan gi en beskrivelse av hvordan det er å være fattig i Norge. De forteller blant annet om
Dette er vanskelig for disse barna, men det er jo soleklart at det også er skamfullt for foreldrene.
Norge er, som kjent, et av verdens rikeste land, og da er det ikke lett å være blant dem som har dårlig råd. Å være fattig i Norge handler om slike enkle ting som å be med seg folk hjem, spise sunn mat og å feire fødselsdager. I og med at vi lever i et forbruker- og konsumsamfunn, blir manglende forbruk svært synlig.
Kjære folk!
Fyrst to situasjonsbeskrivingar:
Ho skulle berre ned i kjellaren ein liten tur for å tømme papiravfallet sitt i konteinaren for resirkulering. Det var fredag og klokka var halv fire. Ho skunda seg. Arbeidsveka var over, og dette var det siste ho skulle gjere før ho gjekk heim for helga. Då smalt døra i bak henne. Nykkelen og mobilen låg att i veska utanfor. Tanken som då kom krypande, var alt anna enn god å tenkje ferdig. Ingen visste at ho hadde gått ned hit. Ho hadde ingen avtalar med nokon før måndag morgon. Ingen kom til å sakne, og ingen kom til å leite.
Kjære folk!
Jeg tror det eksisterer en slags kroppsfobi som kan komme til å ødelegge mye for barn og unge.
Samfunnet er fullt nok av kropp og naken hud i kunst og kultur, i medier og reklame. Problemet er altså ikke at vi ikke får sett nok nakenhet. Nei langt ifra, men jeg opplever at nakenhet har blitt unaturlig. Det er jo for eksempel helt logisk at hvis man skal bli ren, så må man vaske seg uten klærne på. Likevel er det visst vanskelig å få folk til å være nakne sammen i dusjen både i svømmehallen og i gymgarderoben.
Kjære folk!
Først i dag noe helt annet enn temaet det egentlig skal dreie seg om. En av dem som hører til i «gjengen» min, fyller år i dag. Han ønsket seg et dikt, og jeg sa «det skal bli». Vi har ikke så mange felles plattformer, men jeg vet at bursdagsbarnet leser bloggen min av og til.
Kanskje
gammel nok
til å vite
hva du vil
og helt klart ung
nok til å kunne
gjøre det
Vær klok
nok til å lete
og samle
noe hver dag
en glitrende glede
for alt
en skjelvende sorg
for ingenting
Du har
millioner av
anledninger!
Gratulerer,
du er jo bare
tretti
Så over til de språklige tabugrensene.
Kjære folk?
No går denne påska mot slutten, men her eg er, skin sola framleis frå ein klarblå himmel med berre to små pynteskyer på seg. Det har vore fine dagar, og eg har ikkje skjenka bloggen min mange tankane den siste veka. I dag tidleg vakna eg og kjende at eg var skrive-K-M att. Eg gjekk laus på den planen eg hadde laga meg, og der stod det «tabu».
Fyrst måtte eg leite fram vekesgamle tankar. Kva er eit tabu og kvifor vil eg skrive om det?
Kjære folk!
Når jeg googler hender, finner jeg forbausende mye som er problematisk. Og jeg som trodde dette med hender stort sett var et tema som var varmt, nært og forbundet med hyggelige følelser. Slik var det ikke.
Kjære folk 