Kjære folk!
Først i dag noe helt annet enn temaet det egentlig skal dreie seg om. En av dem som hører til i «gjengen» min, fyller år i dag. Han ønsket seg et dikt, og jeg sa «det skal bli». Vi har ikke så mange felles plattformer, men jeg vet at bursdagsbarnet leser bloggen min av og til.
Kanskje
gammel nok
til å vite
hva du vil
og helt klart ung
nok til å kunne
gjøre det
Vær klok
nok til å lete
og samle
noe hver dag
en glitrende glede
for alt
en skjelvende sorg
for ingenting
Du har
millioner av
anledninger!
Gratulerer,
du er jo bare
tretti
Så over til de språklige tabugrensene.
Jeg ble født i en tid da abort var ulovlig og prevensjon var tabu. Forplantningslære eller seksualopplysning var obligatorisk i skolen på 50-tallet, men fokuset var først og fremst på at unge kvinner måtte unngå å bli gravide og advarsler om at unge menn hadde sterk kjønnsdrift. Jeg har venninner, riktignok noen år eldre enn meg, som kan fortelle at det eneste de fikk vite om sex, var at det var stygt og farlig.
På tross av at seksualundervisningen var som den var, arbeidet kristne organisasjoner og borgerlige politikere for å få stanset denne umoralske undervisningen. Den kunne jo lede til både det ene og det andre, og slikt snakket man ikke om.
Det eksisterte faktisk også et tilbud som gikk ut på å gi informasjon om prevensjon, men dette var i prinsippet bare tilgjengelig for gifte kvinner. Vi kan virkelig påstå med tyngde at her har det heldigvis skjedd store forandringer i det norske samfunnet. Nå snakker vi om det.
Tabuområdene viser seg ofte fram nettopp gjennom språkbruk eller rettere sagt gjennom ting vi ikkebør si. De minste har stor glede av å si tiss, bæsj og promp for blant annet å teste ut grenser. Banning kan brukes på omtrent samme måten. I norsk kultur har det vært tabubelagt å bruke Guds navn utenom ved religiøse handlinger. Nå er det ikke lenger så mange som opplever herregud som noe annet enn et uttrykk for svak irritasjon. F… i h… derimot er tabubelagt i de fleste sammenhenger i norsk kultur. (Jeg skriver prikk prikk prikk, jeg ønsker jo ikke å såre eller støte noen.)
De språklige tabugrensene flyttes stadig. Ruth Vatvedt Fjeld har sammenlignet tekstingen på NRK tv i tre fireårsperioder:
1998 – 2001: 25.000 tabuord
2003 – 2006: 1.170.000 tabuord
2007 – 2010: 3.293 000 tabuord
De undersøkte ordene var to typer: banneord (knyttet til både «gode og onde krefter») og fornedrende uttrykk (herunder bruk av dritt/drit i ord og også det engelske shit)
Ord som blir brukt ofte, blir ikke lenger regnet som tabu. Det hadde vært interessent å vite hvilke ord som fremdeles er tabu i 2019, men jeg tar ikke sjansen på å anbefale å fylle verken Facebook-sida mi eller bloggen med slike mer eller mindre gode forslag.
Jeg tror på å snakke om ting – alvorlig, ærlig og rett på sak. Jeg husker godt en guttegjeng (på slutten av 70-tallet) som kom til meg og flirende spurte om jeg kunne forklare forskjellen på en stripper og en blotter. Jeg forklarte hovedforskjellen, og inviterte dem til å komme tilbake hvis det var noe de virkelig lurte på eller hadde behov for å snakke om. De hadde forventet kjeft og/eller flau rødming. Jeg skuffet dem, og de var høflige og alvorlige da de gikk.
Er det noe vi ikke kan snakke med hverandre eller med barn og unge om?
Hilsen fra K-M
Kjære folk 