KONTRASTAR

Ei bitte lita oppleving og ein god samtale ein dag i sumar, fekk meg til å få lyst til å skrive om kontrastar. Ikkje visste eg at det kom til å balle på seg og at temaet skulle bli såpass stort og romme så mange forskjellige tankerekkjer om alt frå konkrete, heimlege småting til altfor store og vanskelege spørsmål.

Her er starten:
På ein tusletur langs brygga i Bergen såg me vesle Beffen som hadde ankra opp ved sida av supeyachten Mogambo. For ein kontrast.

Mogambo er 73 meter lang og eigd av den ukrainsk-amerikanske forretningsmannen og dataingeniøren Jan Koum. Beffen er ei lita ferge som har frakta passasjerar over Vågen i meir enn hundre år.

Eg fekk ikkje bestemt meg for om eg fann at denne kontrasten var vakker eller om den baud meg imot. Den var i alle fall såpass fascinerande at eg ville finne ut meir om kontrastar og mitt forhold til dei.

Fortsett å lese «KONTRASTAR«

SLIKT EG LIKAR

Kjære folk!

Katastrofane trugar. Den forferdelege krigen i Ukraina rammar også globalt i form av økonomisk nedgang og mat- og energimangel. Det er både natur- og klimakrise som stadig rykker nærare. Både havnivået og temperaturen i havet stig. Alt dette etter at verda har vore gjennom fleire år med pandemi. Kvar skal me hente håp i ei så håplaus tid? I tillegg til aldri å slutte å bry seg, er det rett og slett naudsynt å leite etter og å finne fram kvardagsgledene. 

For meg, som er ein av verdas aller heldigaste heldiggrisar, handlar det fyrst og fremst om å vere merksam på alt det gode eg har i livet mitt. Sjølv om eg trur at eg er ganske flink til å ta vare på dei små gledene, har eg likevel dei siste månadene vore spesielt oppteken av å kjenne etter kva som gjer meg godt. 

Overskrifta kunne ha vore «det skal som oftast ikkje så mykje til» eller «herregud så heldig eg er», men eg valde «SLIKT EG LIKAR». Så enkelt trur eg faktisk det er. Det viser seg også at det aller meste av det eg set stor pris på er ganske billig. 
Her kjem ei slags illustrert liste over gode greier. Den er fullstendig ufullstendig, altså svært mangelfull, og veldig prega av personlege opplevingar som eg har hatt denne seinsumaren og tidleghausten.

Nummer ein på lista mi er hausten. Eg har alltid visst at det er favoritten.

Lars Lillo-Stenberg seier det så godt:»At høsten kommer er noe vi alle kan stole på. Den er ikke som våren som kommer og går uten at man forstår.»
Fortsett å lese «SLIKT EG LIKAR«

MENN EG VIL TAKKE

Kjære folk

Livet mitt har sjølvsagt handla mykje om dameting, kvinnfolkgreier, venninneprat, småjentetankar, kvinnekamp og alt slikt som har hatt sin naturlege plass i eit kvinneliv. Slik har eg det jo framleis og mange av dei personane med viktige plassar i kvardagen min i dag er nettopp kvinner.

Av alle dei kvinnene eg har og har hatt i livet mitt, vil mor mi alltid ha den fremste plassen.

I dag vil eg likevel skrive om menn, – og til og med utan å nemne dei tre mennene som står meg aller nærast og som oftast er i tankane mine. Det har seg nemleg slik at korkje mannen min, sonen min eller barnebarnet mitt ville ha sett særleg stor pris på å få omtale i bloggen min.

Fortsett å lese «MENN EG VIL TAKKE«

ANALYSEAVDELINGA MI

Kjære folk!

Så langt har eg hatt ein super sumar med huset fullt av små, store og glade folk og i tillegg har me hatt mange gode opplevingar i den finaste dalen.

Midt oppi alt dette har eg likevel merka at eg har ei fullt bemanna analyseavdeling oppe i hovudet mitt. Eg tippar at slike avdelingar er arvelege, for eg kan hugse utsegn frå både mor mi og far min etter at ein av dei hadde analysert seg ferdig og kunne forklare og gje svar på eit problem. Eg trur at eg stort sett alltid svarar slik dei ville ha gjort. Kanskje det var slik at då foreldra mine døyde, så tok alle dei små analytikarane som var engasjert oppe i deira hovud, plass i mitt. Det kjennest i alle fall som om det er litt for fullt i den delen av toppetasjen av og til.

Fortsett å lese «ANALYSEAVDELINGA MI«

VERDIGE AVSLUTNINGAR

Eg hugsar godt at me, då eg var elev ved Nedre-Ål skule, hadde med oss ein blomebukett den siste dagen kvart skuleår. Buketten skulle stå på pulten vår og markere at no var det sumar. Dette, at me song om solskin og blomar og at eg hadde kjole på meg, gjorde at avslutninga på skuleåret vart eit skikkeleg punktum. Eg hadde skrive litt meir i boka om livet mitt og var klar for å bla om, gå vidare, – men fyrst var det ferie.

Livet var og er fylt av byrjingar og avslutningar, – og av vegval- Skal eg halde fram den rake vegen framover eller er det på tide å avslutte dette, gje meg og ta av inn på ein sideveg?
Fortsett å lese «VERDIGE AVSLUTNINGAR»

Å OPPLEVE OG Å LEVE OPP TIL

Kjære folk!

Me er snart midt i juni, om berre nokre dagar tek om lag 650.000 grunnskuleelevar sumarferie og i dag er det nøyaktig 109 år sidan det vart vedteke at norske kvinner skulle ha stemmerett. Ingenting av dette skal få plass her på bloggen min sjølv om det kan vere litt av kvart å meine om både lengda på skuleferien og om likestilling mellom kjønna.

I dag er det samanhengen mellom orda «opp» og å «leve» som har starta tankerekkja mi. Sidan det blant anna skulle handle om å leve opp til, vart også ordet «forventning» umogeleg å koma utanom. Men fyrst litt om å oppleve.

Eg gler meg over alle dei fine detaljane rundt huset vårt.
Fortsett å lese «Å OPPLEVE OG Å LEVE OPP TIL»

FRIDOM TIL Å VELJE

Kjære folk!

Denne gongen starta tankerekkja mi akkurat slik den pleier å gjere; ei enkel oppgåve som treng litt planlegging, fekk hjernen i sving, – og så balla det på seg: Byrjinga var at eg måtte syrgje for å få sett av tid til å vaske og stryke bunadsskjorta mi før 17. mai. Deretter smatt tankane over til gleda over demokratiet vårt, personleg fridom, politisk prat om fridom, det å vere frivillig og aller mest har eg fundert over det å ha fridom til å gjere gode val. Så for den som vil vere med meg gjennom tankespranga mine, er det berre å lese vidare. 

Noregs nasjonalforsamling. Folkets instrument til å utøve den lovgivande makta. Med andre ord; her blir det gjort viktige val som vedkjem oss alle.
Fortsett å lese «FRIDOM TIL Å VELJE»

Å GLEDE SEG OVER OG Å GLEDE SEG TIL

Kjære folk

Då den andre verdskrigen braut ut i 1939, erklærte Noreg seg nøytralt, men 9. april 1940 angreip tyske troppar landet. I dag er det 82 år sidan.

Gjennom heile livet har me levd med sterke forteljingar om den krigen.
Til alle tider har det vore krigar i verda. Mange av dei har vore svært langt unna oss, – og det er kanskje grunnen til at me ikkje har slept alle lidingane så tett inn til hjarterøtene våre. Det er vel også slik at ingen kan ta innover seg alt.
No er krigen nærare og me er reddare, meir sinte og har større behov for å hjelpe.


Me vil alle gjerne vere glade, ikkje sant? Trass i og midt i alt det vonde og vanskelege har me lov til å kjenne på glede. Eg trur det er sant at «den største gleda ein kan ha det er å gjere andre glad». Men det er også slik, trur eg, at me kan gjere mest for andre dersom me sjølv er sterke og har det bra. Det er altså ingen motsetnad i å vere glad og å gjere andre glad.

Fortsett å lese «Å GLEDE SEG OVER OG Å GLEDE SEG TIL»

MINNEKNAGGAR OG ANDRE DØROPNARAR 

Kjære folk

Det var ein strålande marsdag. Eg gjekk tur gjennom Gamlevegen. Himmelen var ljosblå, sola vermde i kjakane og ein liten vind ruska meg i håret. Medan eg gjekk der, kom minna susande og på null komma niks var eg ti år og påskeferien hadde nettopp starta.

Her i Gamlevegen hadde eg min trygge leikeplass.
Fortsett å lese «MINNEKNAGGAR OG ANDRE DØROPNARAR «

Å SJÅ OG BLI SETT

Kjære folk!

No om dagen ser me at folkeretten blir sett til sides og at tap av menneskeliv berre blir ein parentes når høge herrar krigar om makt. Krig er meiningslaust og gamaldags. Krig gjer det vondt å vere menneske.
Eg vel å skrive om slikt som er godt.

Det er alltid håp.

Fleire gonger dei siste åra har eg reflektert over kva det vil seie å vere heime. Eg trur at for meg handlar det i stor grad om kjensler. Å vere heime treng ikkje alltid å vere det same som å kjenne seg heime.

Heimen min er ein stad der eg kjenner meg trygg, – og den tryggleiken skal eg aldri slutte å vere takksam for. Eg er også svært klar over at i denne verda vår er det rein luksus å vere så heldig at eg har ei dør eg kan late att, låse bak meg, og kunne vere lei meg, hoppande glad eller rasande i fred for alt anna enn det/dei eg sjølv har valt å ha i heimen min.

Denne kroken er berre min.
Fortsett å lese «Å SJÅ OG BLI SETT»