Kjære folk!
I dag vil jeg dele en liten glede som nok mange vil mene er ganske sær: Jeg liker å vente.
Å vente er definert som å avstå fra å gjøre noe over en viss tid ved å sitte eller å stå stille på en viss plass eller ved å la en situasjon hvile. Slik venting skjer vanligvis fordi det en venter på først inntreffer senere.
Kjære folk!
Jeg har fått spørsmål om hva som inspirerer meg og om hvor alle idéene kommer fra. Det er klart jeg trenger «hjelp» for å finne på noe å skrive om. Jeg vil slett ikke bruke uttrykk som at «ånden skal komme over meg», for det er jo ikke akkurat åndsverk det jeg holder på med, men jeg må likevel finne motivasjon fra noe eller noen før jeg setter meg ned for å skrive. En eller annen idé må ha tatt form før skrivelysta innfinner seg.
Noen ganger har jeg et indre driv som både får meg i gang og som holder meg i gang. Av og til flyr tida av gårde mens jeg skriver, og plutselig har det gått flere timer uten at jeg har merket det. Da er det mest moro å skrive. Det er vel de gangene jeg har vært «inspirert» og ikke bare motivert da kanskje.
Jeg har prøvd å tenke over hva som motiverer/inspirerer, og her kommer noe av det jeg tror er svaret:
Kjære folk!
Etter at jeg hadde sendt fra meg det forrige innlegget mitt, fikk jeg behov for å gå litt nærmere inn på kreativitetsbegrepet. Jeg har googlet og prøvd å finne svar på hva kreativitet egentlig er. Jeg vet ikke om jeg ble så veldig mye klokere, for det eksisterer visst mer enn 100 definisjoner.
Jeg fant massevis av fagstoff, og etter hvert begynte det å bli ganske kjedelig lesning. Først da jeg kom over professor i kreativitet, André Erik Lerdahl, våknet interessen min igjen. Han skriver at kreativitet er som en muskel som må trenes opp hvis den skal bli sterk. Noen har en større slik muskel enn andre, men alle kan trene opp muskelen sin.
Da gikk jeg over til å lete etter treningsøvelser for å få en stor og velutviklet kreativitetsmuskel. Her er noe av det jeg fant:
Kjære folk!
Å vere kreativ blir som oftast definert som å ha evne til å setje saman kjende element til noko nytt, noko unikt.
Trur de at det er slik at dei mest kreative blant oss likar å leike?
Er det slik at eit kreativt menneske er meir nysgjerrig og utforskande enn andre?
Kan det vere slik at dei kreative er flinkare til å idémyldre enn resten av gjengen?
I eit arbeidsfellesskap nyttar det i alle fall ikkje dersom dei fleste er opptekne med å kaste nyskapande ballar opp i lufta. Det må og vere nokon til stades som tek ned dei beste ballane, set dei i system og etter kvart gjer noko med dei. Er det ein motsetnad mellom å vere kreativ og å vere systematisk, eller er det mogeleg å vere begge delar?
Det er ikkje så viktig for meg å få svaret på desse spørsmåla. Eg veit heller ikkje kva som sviv rundt i hovudet på folk flest slik til kvardags. Eg veit berre at det innimellom er mykje rart mellom mine eigne øyro. Her er eit lite eksempel:
Kjære folk!
Er det berre eg som synes det er mykje av maset om kva som er moderne, in og trendy som er litt merkeleg? Eg klarar fint å la vere å bry meg om at alle visstnok burde måle stoveveggane sine i mjuke pastellar. Det engasjerar meg heller ikkje nevneverdig at skjerfa skal vere smalare denne vinteren og at frityrsteikt, indisk mat er det hottaste i år.
Det kan vere kjekt å ikkje vere fullstendig umoderne, men når folk meiner at eg må skrote alle bøkene mine og seie opp abonnementet på papiravisa, då kjenner eg det klør.
Slik som sist veke, startar eg laurdagen med eit slags dikt:
Kjære folk!
Det er viktig å snakke om alt mogeleg. Det trur eg på. Slik er eg. Det er viktig å snakke om det som er vanskeleg. Ein god samtale gjer det sjeldan verre. Me må blant anna snakke om aldring, for det er når me teier at alle mytane får gode vekstvilkår.
Kjære folk!
Irriterar du deg over folk, born og unge, som ikkje klarar å seie kjøleskåp, kino og kjøttkaker? Synes du det er aldeles forferdeleg at me let det norske språket forfalle på denne måten?
Kj-lyden er den aller uvanlegaste lyden me har i språket vårt. Den er og den vanskelegaste å lære seg, og difor må me tvinge born til å øve, øve og øve heilt til dei har lært seg å seie kjærast og kysse før desse orda blir aktuelle å ta i bruk.
Eller finn du det heilt naturleg at språket endrar seg?
Kjære folk!
Unge jenter og gutter, som nettopp har startet på livet sitt, bekymrer seg over kroppsfasong og over hvordan de kan bli så sunne og pene som overhodet mulig. Antallet unge med spiseforstyrrelser øker, og skoleelever har angst for fellesdusjen. Det er så altfor mange unge som ikke liker kroppen sin, selv om det er alle de små særegenhetene som gjør dem nettopp til den de er. Dette er jo forferdelig, er det ikke? Men det er kanskje ikke så rart at presset på de unge er som det er. På Disney Channel, for eksempel, er jo alle de snille både vakre og syltynne, og på reklameplakatene er mange modeller retusjerte til det ugjenkjennelige.
Hvordan skal litt gamle damer forholde seg til dette enorme kroppsfokuset? Kan vi i besteforeldregenerasjonen bidra slik at de unge vi har rundt oss slipper å bli en del av dette skjønnhets- og sunnhetshysteriet? Kan vi hjelpe til slik at det blir klart for alle at den viktigste oppgaven til en kropp ikke er å ta seg bra ut?
Kjære folk!
Jeg må jo godta det jeg ikke kan gjøre noe med, – som for eksempel at det blir uvær akkurat den dagen jeg har tenkt meg på fjelltur eller at de normale aldringsforandringene i kroppen min plutselig kommer snikende. Været er uberegnelig og kroppen er ikke lenger ung og «ny». Dette må jeg godta.
Været lar jeg ligge i denne omgangen, men så var det denne alderen. Det er klart jeg prøver å opprettholde livsvaner som ikke skynder på denne aldringsprosessen, men jeg nekter å ha hovedfokus på slitasjeendringer og tap av elastisk vev.
«De gamle er unge mennesker som har blitt eldre», sier et vakkert visdomsord. Her er fem tegn på at et ungt menneske har blitt litt gammel:
Fortsett å lese «FEM TEGN PÅ AT JEG HAR BLITT EN LITT GAMMEL DAME»
Kjære folk!
I veka som har gått har eg snakka litt høgare, skrive litt sintare og brukt litt større bokstavar enn det eg pleier å gjere. Eg har engasjert meg i automatisering, valfridom og sjukelønsordning. Alle desse er viktige saker, men i den store samanhengen vert dei vel for småting å rekne. Eg startar denne laurdagen med eit dikt der eg ynskjer å seie noko om slikt som gjer vondt og som er mykje større.
Kling, vesle bjølle
Ei gamal kone sit på sengekanten
i eit sundbomba hus. Ho
stirer på meg
og skrik
frå avissida si. Skrik
at ho ikkje orkar.
Ho
vert mor mi
Ein liten gut går åleine på vegen
i eit land langt borte. Han
stirer på meg
og skrik endå høgare
frå avissida si. Skrik,
og eg
vert mor hans
Deretter går eg ut
til frisør og
på kafé
Kling, vesle bjølle. Lat
meg
og heile verda
høyre
og ikkje gløyme
Helsing frå K-M
Kjære folk 