Kjære folk!
Før jeg skriver videre om identitet, må jeg viser fram denne skjønnheten som står utenfor soveromsvinduet der jeg våknet i dag. Det er forøvrig et skikkelig møkkavær, men det har ingen tenkt å bry seg om.
Så var det identitet min.
Kjære folk!
Norsk identitet, – kva er det? Eg veit ikkje, – gjer du?
Er det skolekorps, brunost og folkeeventyr, eller er det sydeferie, harryturar og flatfyll?
Det er avgjerande at alle born lærer seg norsk, men det spelar vel inga rolle om det er kornett eller balalaika dei lærer seg å spele i tillegg?
Det er viktig at alle born har med seg matpakke, men det er vel ganske uviktig om dei har med seg brødskive med brunost eller ein boks med grøn kyllingcurry i ranselen sin?
Bør ikkje norsk identitet vere litt tøyeleg og elastisk?
Kjære folk!
Da jeg skulle finne nytt tema til bloggen min, hadde jeg lyst på noe som var morsomt å skrive om. Det er jo alltid enklest, og dermed også morsomst, å skrive om noe som er personlig. Men samtidig ønsket jeg å finne et tema som alle kunne kjenne seg litt igjen i, – selv om jeg skrev om meg. Identitet, tenkte jeg, det kan bli både morsomt og enkelt å småskvaldre litt om. Morsomt er det, men enkelt ble det ikke. Identitet er et så vanskelig og stort tema, at etter å ha lest litt om det, holdt jeg på å gi opp. Jeg hadde en mengde notater, utklipp og huskelapper. Alt hang sammen med alt, og det var vanskelig i det hele tatt å lage et system som jeg kunne ta utgangspunkt i.
Kjære folk!
I dag tenkjer eg på ord: blant anna på gamle ord, lange ord og på skjellsord. Språkrådet meiner at det i alle fall finnes 300 000 ord i det norske språket, så her er det nok å både tenkje med og på. Slik til kvardags kjem me visst langt dersom me tek i bruk eit par tusen av desse.
Her kan du sjå det eg vakna opp til denne morgonen, og dei orda eg tenkjer med denne dagen er desse: overskya, Sundre, torg, Veståsen, tingstugu, folkemusikkveke, glede og venninnetreff.
Kjære folk!
Det finnes en del ord og uttrykk vi med god grunn burde slutte å bruke. Nå tenker jeg ikke på slike ord som skal dumpes fordi de har blitt politisk ukorrekte. Nei, denne gangen gjelder det ordbruk som er i ferd med å miste sin opprinnelige betydning.
Krokodilletårer
Å gråte krokodilletårer betyr verken å gråte mye eller å gråte store tårer. Det betyr å gråte falske tårer, og at den som feller tårene bare later som for å oppnå noe.
Uttrykket kommer fra middelalderen. Da trodde visst folk at krokodillene lagde gråtelyder for å lokke til seg mennesker. Det er i alle fall ikke noe poeng i å beskylde barn for slik gråt, siden de neppe vil forstå betydningen.
Kjære folk!
Jeg hadde tenkt å la være å skrive om sammenskriving og særskriving, for de som leser det jeg skriver, kan helt sikkert alt om dette. Jeg hadde ikke tenkt å gidde å bruke tid på å slå inn åpne rettskrivingsdører (nytt sammensatt ord, – thihi), men da jeg her om dagen så en annonse om at det skulle være BOK KAFÉ i en by i nærheten av Holmestrand, og siden de som hadde satt inn annonsen hadde bøker som arbeidsområde, da ombestemte jeg meg. Jeg kunne likevel ikke la være. Norsklæreren tok over styringa.
Kjære folk!
Det irriterer meg at jeg blir irritert, men det blir jeg altså.
I Illustrert vitenskap kunne jeg lese om noen forskere fra Michigan i USA som har funnet ut at mennesker som hisser seg opp over grammatiske feil eller stavefeil, generelt er mindre åpne og dårligere til å inngå kompromisser enn andre og at introverte mennesker er de som dømmer stavefeil hardest.
Det kan godt hende at disse forskerne har rett og at denne beskrivelsen passer godt på meg og min personlighet, selv om det ikke er skrivefeil og grammatiske bommerter jeg irriterer meg mest over. Her kommer to eksempler på det jeg vil kalle irriterende misforståelser:
Fortsett å lese «YTRING FRA EN LETTERE IRRITERT, LITT GAMMEL DAME»
Kjære folk!
Jeg skriver i Word.
Jeg sender mail.
Jeg gjør research.
Det siste blogginnlegget mitt var pyntet med det norske flagget. Det kunne for såvidt dette også ha vært, men i dag velger jeg denne illustrasjonen siden det her og nå skal dreie seg om engelske lånord.
Når mennesker med forskjellig språk har kontakt med hverandre, skjer selvfølgelig det at elementer fra det ene språket overføres til det andre og/eller omvendt. Når det gjelder norsk og engelsk går nå strømmen fra engelsk til norsk. Men det var ikke alltid slik. I en artikkel i Aftenposten 26. januar skriver Helene Uri: «Vikingene satte spor etter seg i engelsk. Det var jo ikke slik at vi bare plyndret og herjet. Mange vikinger slo seg også ned og ble i landet.» Deretter lister hun opp en rekke engelske ord med rot i skandinavisk, blant annet
Lånord er ord med et annet språklig opphav en norsk.
Er det mulig å stenge de engelske ordene ute fra språket vårt? Vi har, slik jeg ser det, tre muligheter:
Kjære folk!
Det ser ut til å bli ein fin torsdag. Eg startar dagen med å gå ut på verandaen i andre høgda for å sjå ut over fjorden og hagen. I dag er det staudebedet som får æra av å bli fotografert. Å sjå det spire og gro, gjer meg like glad og like overraska kvar einaste vår. I denne delen av hagen skiftar fargane heile den snøfrie årstida etter som nye plantar veks til og får blomar.
Kjære folk!
Engelsk utfordrar norsken på det eine området etter det andre.
Fleire store, norske bedrifter blir administrert på engelsk.
Skuleborna våre lærer engelsk frå fyrste klasse.
Eg trur likevel ikkje at morsmålet vårt er på veg ut. Engelsken har kome inn i språket vårt, og den har kome for å bli, men eg trur ikkje den har kjangs i det heile i konkurransen med norsk som daglegspråk i Noreg.
Me har eit normert skriftspråk og språket vårt har status som offisielt språk. Det som kjenneteiknar dei språka som verkeleg er utrydningstruga, er at dei manglar desse to viktige politiske vedtaka.
Kjære folk 