YTRING FRA EN LETTERE IRRITERT, LITT GAMMEL DAME

Kjære folk!

Det irriterer meg at jeg blir irritert, men det blir jeg altså.

I Illustrert vitenskap kunne jeg lese om noen forskere fra Michigan i USA som har funnet ut at mennesker som hisser seg opp over grammatiske feil eller stavefeil, generelt er mindre åpne og dårligere til å inngå kompromisser enn andre og at introverte mennesker er de som dømmer stavefeil hardest.

Det kan godt hende at disse forskerne har rett og at denne beskrivelsen passer godt på meg og min personlighet, selv om det ikke er skrivefeil og grammatiske bommerter jeg irriterer meg mest over. Her kommer to eksempler på det jeg vil kalle irriterende misforståelser:

• Det heter ikke å brette opp armene. En arm er en kroppsdel, et erme er en del av et klesplagg. Altså: Hvis vi skal forberede oss på å ta i et tak, må vi brette opp ermene.
• Det heter ikke «her er det noe muffins.» Muffins er en kake. Muffens derimot, er noe mistenkelig som ikke stemmer. Altså: Her er det noe muffens.

Jeg tar også sjansen på å servere tre uttalelser jeg stadig hører når folk blir intervjuet:

• «Dette er som om det var julaften og 17. mai på samme dag.»
  Tenk for et stress det ville ha vært med nystrøkne bunadskjorter, sprø svor, sekkeløp, sju kakeslag, barnetog og gaver til alle i løpet av én dag. Nei takk! De som sier dette, kan umulig ha tenkt seg godt om.
• «Dette har vært en fantastisk reise.»
  Hvor har de vært? Ingen steder! De har kanskje sittet hjemme i to år og skrevet en bok eller funnet tilbake til et menneske de kjente som barn. Reist har de ikke. De har ikke engang tatt bussen. De første gangene noen snakket om å reise på denne måten, var det et fint bilde. Nå er det oppbrukt!
• «Nå skal jeg gi minst 120% i fortsettelsen!»
  Hva er det for noe tull? Ingen kan gi mer enn 100%!!!!

Jeg håper noen hadde glede av denne lille utblåsningen. Men hvems problem er det at jeg irriterer meg? Kun mitt eget, – helt til jeg kanskje irriterer noen her med irritasjonen min. Og det er jo ikke et spesielt vakkert personlighetstrekk jeg presenterer her når jeg henger meg opp i slikt.
Jeg må forresten også advare, – det kommer mer i neste innlegg.

Hilsen fra K-M

PS:
Jeg startet dette innlegget med et forskningsresultat fra Michigan. Jeg lurer på hva disse forskerne hadde funnet ut om personlighetstrekk hos de menneskene som sitter klistret til TV-skjermen fra klokka 21 en lørdagskveld til langt over midnatt og frivillig ser på et program som irriterer dem så voldsomt som det de gir uttrykk for dagen etterpå. Merkelig?
DS

Forfatter: Kjærefolk

Litt om meg: - Har avslutta ei mangslungen karriere innanfor norsk skulevesen. - Har eit meir enn 100 år gammalt hus i Ål i Hallingdal, og synes at det er stas. - Gift, mamma, farmor og bonus- både det eine og det andre. - Stort sett blid, glad og nøgd med livet. Kvifor byrjar ei litt gammel dame med blogging? Eg bloggar fyrst og framst fordi eg er glad i å skrive. Det kan jo også hende at det finnes einkvan som har interesse av å bli invitert inn i kvardagen og tankane til eit heilt vanleg kvinnfolk. Vis alle innlegg av Kjærefolk