oktober 2018 – Kjære folk

DANS MED MEG!

Kjære folk!

Å kaste seg ut på dansegulvet alene, innebærer helt klart en risiko. Solodansing medfører stor fare for å bli sett, å se dum ut og å bli ledd av. Da jeg var ung var jeg godvenn med kroppen min, jeg slappet av og tenkte vel ikke på at jeg muligens så latterlig ut. Jeg nøt musikken som fylte rommet, kjente at kroppen ønsket å bevege seg og visste at ben, armer og resten av meg klarte å følge rytmen.

Fremdeles elsker jeg å danse alene. Det er befriende å la musikken bestemme over bevegelsene, og det er deilig å la seg rive med. Men litt gamle damer driver vel ikke med slikt. Jeg lurer på om noen synes det nesten er litt frastøtende når eldre mennesker blir så mye kropp. Er det slik at det ikke passer seg med fridans når man har passert 50? 60? 70? Like ekkelt som gamle damer i bikini? Eller i miniskjørt? Vi burde protestere, for det er deilig for alle damer å slippe seg løs i dansen, og det er ikke ekkelt for noen damer å gå i verken bikini eller miniskjørt. Hvem bestemmer slikt egentlig?

Fortsett å lese «DANS MED MEG!»

LITT GAMMAL

Kjære folk!

Det er klart det er tap. Sjølvsagt er det mykje som forsvinn, slikt som spensten i blæra og litt av beinsubstansen. Alle veit og at livmålet etter kvart kjem til å auke, og at rumpa på uforklarleg vis flyttar seg fleire hakk ned. Dette hadde kanskje vore enklare å akseptere dersom det ikkje hadde vore for alle dei stygge namna som nokon har tatt seg bryet med å setje på delar av kroppen min.

Fortsett å lese «LITT GAMMAL»

FACTS, SAD FACTS og FUN FACTS fra Marrakech

Kjære folk!

Denne byen har gitt meg opplevelser og erfaringer jeg ikke engang kunne drømme om før jeg dro, og når jeg drar hjemover, tror jeg nok at jeg er klokere enn jeg var da jeg pakket kofferten for omtrent en uke siden. Øre og øyne har vært vidåpne, og spørsmålene har vært mange til folk vi har kommet i kontakt med. Det er selvsagt mulig at vi både har misoppfattet og misforstått, men her er noen facts, som det heter på godt norsk, slik vi har forstått litt av Marrakech:

Fortsett å lese «FACTS, SAD FACTS og FUN FACTS fra Marrakech»

MYTER, SANNHETER OG GODE MØTER

Kjære folk!

I dag har vi vandret rundt i marokkansk historie og blitt imponert over 500 år gamle gravsteder og sultanpalass fra 1600-tallet. Men det som hittil har imponert oss mest, er møtene med mennesker som lever og arbeider i Marrakech:

Fortsett å lese «MYTER, SANNHETER OG GODE MØTER»

…OG KANSKJE KOMMER KONGEN

Kjære folk!

En ting er sikkert: Dette er ingen vanlig ferietur. Livet innenfor bymurene til gamlebyen er rett og slett umulig å beskrive. Jeg har blitt frastjålet skoa mine i Sør Afrika, og jeg har holdt på å gå meg bort i Istanbul, men likevel har jeg aldri følt meg så langt hjemmefra som nå. Disse dagene kommer jeg til å bære med meg resten av livet. Inntrykkene er mange og sterke, og alle sansene mine blir pirret. Samtidig!

Fortsett å lese «…OG KANSKJE KOMMER KONGEN»

VÅR FØRSTE OPPLEVELSE I MARRAKECH

Kjære folk!

Vi våknet opp til bønnerop. Vi ble liggende helt stille i kritthvitt sengetøy og lytte til den sterke følelsen av å være milevis unna hjemme. Vi hadde avtale med en guide klokka 14, men først ønsket vi å tusle litt på egenhånd.

Den første vi møtte, var en eldre mann i svart, fotsid kappe som ville ha penger. Han ble vinket unna av en ung mann med veldig bra engelsk. Vi kom i prat, og etter noen minutter ønsket han å vise oss det han kalte «det ekte marokkanske». Han sa: «Der turistene går, koster alt det tredobbelte av det dere nå skal få se.» Vi visste at vi ikke burde bli med noen noe sted, men lot oss likevel lokke. Han var jo så hyggelig.

Fortsett å lese «VÅR FØRSTE OPPLEVELSE I MARRAKECH»

“MARRAKECH”, svarte jeg

Kjære folk!

“Hvilket sted i verden drømmer du om å reise til?” Det var mannen min som spurte. Vi var ute og gikk, og uten å tenke meg noe særlig om, svarte jeg «Marrakech». Deretter gikk vi videre mens praten fortsatte om andre ting, slikt som været og hva vi skulle ha til middag dagen etter. Det var god stemning, og jeg tenkte ikke mer over noe av det vi hadde snakket om før ett par uker etterpå.

Fortsett å lese «“MARRAKECH”, svarte jeg»

NÅR MIGRENA KJEM PÅ VITJING

Kjære folk!

«Eg har høyrt at du er plaga med litt hovudverk av og til?» Ja, for kor gale kan det vere å ha migrene? No når eg ikkje er så plaga, kan eg seie ifrå for alle dei andre. No kan eg freiste å få folk til å forstå, for no er det ikkje meg det gjeld.

Migrene er kraftige, pulserande smerter som som oftast sit på den eine sida av hovudet. Anfalla kan vere så alvorlege at ein vert sengeliggjande. Det fylgjer ofte med kvalme. Migrene skil seg frå vanleg hovudverk ved at symptoma er fleire og sterkare. Ein til to dagar før anfallet, kan han eller ho få forstopping, vondt i nakken og hyppig vannlating. Dagen etter anfallet er mange slitne, utslått og litt forvirra. Hos dei som har hyppige anfall, kan dagen før falle saman med dagen etterpå. Slike dagar hende det at eg skreiv dikt.

Fortsett å lese «NÅR MIGRENA KJEM PÅ VITJING»

MIGRENEFORTELLING 2

Kjære folk!

Livet må gå videre, og alle har sitt. I mitt forrige innlegg beskrev jeg noe av det som har vært mitt, min migrenehistorie. Jeg erfarte at man på et vis kan venne seg til å leve med smerter, og jeg vet at det hjelper å forsøke å ha fokus på noe annet enn disse smertene, – i alle fall de dagene anfallene ikke kommer med slik styrke at det uansett hvordan man ter seg, krever full oppmerksomhet.

Men så var det solskinnshistorien:
3. juli i år fikk jeg tilsendt en link fra ei som står meg nær. Overskrifta var «Akupunkturpiercing mot migrene». Det viser seg nemlig at Arild Flatebø, som driver Contrast ink i Sandefjord, har utviklet et konsept kalt healing art. Jeg ringte og bestilte time, og 2. august fikk jeg satt inn et spesialsmykke gjennom to triggerpunkter inne i øret. Jeg hadde vel egentlig ingen tro på at dette skulle hjelpe. Hvorfor skulle jeg det? Dette var jo like alternativt og rart som mye av det andre jeg hadde prøvd meg på.

Fortsett å lese «MIGRENEFORTELLING 2»

MIGRENEFORTELLING 1

Kjære folk!

Det jeg skal skrive om nå handler ikke bare om smerte. Jeg skal bruke noen blogginnlegg på min migrenefortelling, og den skal ende opp som en solskinnshistorie.

Det første migreneanfallet mitt kom i 1990. Jeg visste ikke hva det var, og jeg trodde jeg skulle dø. De smertestillende tablettene vi hadde i huset virket ikke i det hele tatt. Da jeg begynte å dunke hodet i veggen for å kjenne en annen type smerte, ringte han jeg da var gift med til legen. Jeg ble sendt til nevrolog, og etter hvert ble det konstatert migrene. Jeg var 37 år, fullt opptatt med hus, unger, fritidsaktiviteter og en spennende jobb.

Fortsett å lese «MIGRENEFORTELLING 1»