VÅR FØRSTE OPPLEVELSE I MARRAKECH

Kjære folk!

Vi våknet opp til bønnerop. Vi ble liggende helt stille i kritthvitt sengetøy og lytte til den sterke følelsen av å være milevis unna hjemme. Vi hadde avtale med en guide klokka 14, men først ønsket vi å tusle litt på egenhånd.

Den første vi møtte, var en eldre mann i svart, fotsid kappe som ville ha penger. Han ble vinket unna av en ung mann med veldig bra engelsk. Vi kom i prat, og etter noen minutter ønsket han å vise oss det han kalte «det ekte marokkanske». Han sa: «Der turistene går, koster alt det tredobbelte av det dere nå skal få se.» Vi visste at vi ikke burde bli med noen noe sted, men lot oss likevel lokke. Han var jo så hyggelig.

Han trillet mopeden sin gjennom trange smug der det satt mennesker og solgte alt fra levende haner til kaktusfrukt.  Etter hvert kom vi til «Kooperativen». Det var et knøttlite marked som var åpent hver søndag til klokka 13. De andre ukedagene solgte de varene sine i andre byer.

Denne «kooperativen» solgte varer som var håndlaget av familiemedlemmer i Atlasfjellene. Vi var de eneste kundene, ble mottatt med te og små gaver, og fikk opplæring i kunsten å prute. Da vi forlot stedet, var vi takknemlige for å ha bidratt litt til opprettholdelse av håndverkstradisjonene i Atlasfjellene.

Den mest spesielle delen av dagens opplevelse startet på vei tilbake til vår riad. I et smug stanset den unge mannen. Med lav stemme sa han: «Vær snill ikke å fortelle noen at jeg har vist dere veien. Sist jeg gjorde det, ble jeg oppdaget. Da måtte jeg sitte en hel dag i fengsel og måtte i tillegg betale 50 Euro i skatt. Her er det nemlig bare offisielle guider som får lov til å snakke med turister. Vi andre kan bare smile, vinke og si god dag. Hvis moren min får vite dette, vil hun bli både redd og lei seg. Så vær snill, ikke fortell noen i riad-en om meg.» Vi lovte å holde tett, han forsvant på mopeden sin, og vi regner med at ingen her i Marrakech kommer til å lese «Kjære folk».

Noe her i denne byen er slik jeg hadde trodd det var, men ikke alt. Den eldste delen av Marrakech er en uoversiktlig labyrint, men det er slett ikke skittent her. Skoene mine er nesten like rene som de var i dag tidlig.

I morgen skal jeg fortelle om Berber-markedet, – hvis det ikke skjer noe annet som fortjener bedre å bli fortalt om (… og jeg håper nettet er sterkt nok her i morgen, slik at jeg også får lagt ut noen bilder.)

Hilsen fra K-M

Forfatter: Kjærefolk

Litt om meg: - Har avslutta ei mangslungen karriere innanfor norsk skulevesen. - Har eit meir enn 100 år gammalt hus i Ål i Hallingdal, og synes at det er stas. - Gift, mamma, farmor og bonus- både det eine og det andre. - Stort sett blid, glad og nøgd med livet. Kvifor byrjar ei litt gammel dame med blogging? Eg bloggar fyrst og framst fordi eg er glad i å skrive. Det kan jo også hende at det finnes einkvan som har interesse av å bli invitert inn i kvardagen og tankane til eit heilt vanleg kvinnfolk. Vis alle innlegg av Kjærefolk