Kjære folk
Sist eg skreiv var det juni. No er august her allereie og byr på ei slags avslutning av sommaren. Eg kjenner at eg likar denne grøderike månaden godt.
Det er framleis sommarvarme dagar, rips og solbærbuskene står tunge, tida er inne for å kjøpe haustlauk, bake eplekaker og hugse å ta med seg ei lita jakke i sekken. Det er også fint å tenkje attende på mange fine juli-opplevingar. Her kjem nokre av dei:
Fortsett å lese «DEN FYRSTE SOMMAREN I HUSET»Kjære folk!
Eg er nok ikkje eit halvvegsmenneske. Når eg fyrst er i gang, så set eg fart og køyrer på. Det er like greit å få det gjort.
Det fine med det, er at eg stort sett er ute i god tid med det meste. Det trivst eg med. Ei av baksidene er at eg har litt vanskeleg for å sitje i ro dersom det er noko som skulle ha vore gjort. No om dagen er det pakking som står på programmet, men eg skal roe litt ned i påskeveka.
I dag handlar det korkje om påske eller pakking, men om økonomi og gamle ting.
Kjære folk!
Alle mine laurdagar startar på den same måten: Eg skriv, medan han eg er så heldig å bu saman med, går ned for å koke kaffi og lage frukost.
Då eg sette meg for å skrive i dag, byrja eg å undre meg over kor mange innlegg det har blitt her på bloggen min. Eg fann ut at dette faktisk er blogginnlegg nummer 215. Ikkje verst, tenkte eg då.
I dag handlar det om endring:
– å pakke ned tyder på at noko skal bli annleis
– å stelle godt med hjernen sin er naudsynt for å unngå negative endringar
Kjære folk!
Ein kan ikkje klage når morgonen er så vakker:
Eg tenkjer på det av og til at dette kjem eg sannsynlegvis til å sakne. Men ein kan ikkje få alt her i livet. Eg må i alle fall ta meg tid til å nyte det medan eg har det.
Fortsett å lese «AVISLAURDAG, MØBEL OG MELLOM LINJENE»Kjære folk!
Når jeg står her inne
med blikket mitt
der ute,
har jeg ikke strev
Selvsagt har jeg nok
kjas og mas
her inne,
men dette øyeblikket
hver morgen
har jeg ikke noe
annet enn
der ute.
Dagens glede kommer ikke av seg selv. I dag synger jeg med flinke Ida Wroldsen: «Salvation never came from changing` body parts. You`r so much more than all your body parts.»
Dagens glede er skrevet til alle lubne, gladtjukke, glatte, magre, tynne, skrukkete, høye og lave i alle fasonger: Vær glad i deg selv!
Kjære folk!
Eg har dei med meg heile tida. Det er ei fin bør. Eg ser på dei ofte, og det er både litt trist og ei god trøyst. All denne kjærleiken frå generasjonane før meg. Alt dette håpet som sit som fastspikra i fem gullringar.
Kjære folk!
4. januar skrev jeg dette:
I de nærmeste ukene har jeg tenkt å sette disse to, folk og ting, opp mot hverandre. Jeg har tenkt å gi dem noen uker hver på bloggen min. (…) Tre uker med mennesker og tre uker med ting. Så får vi se om jeg klarer å følge planen og om det kan bli interessant.»
Nå har disse seks ukene gått, og jeg synes det er spennende å finne ut hvilke temaer som har engasjert mest. (Dette er helt sikkert interessant bare for meg selv, så ikke gidd å lese videre hvis slike oppsummeringer interesserer deg sånn omtrent i ankelhøyde.)
Kjære folk!
Eg innrømmer det gjerne; eg er litt mørkredd. Spesielt når eg er ute og går aleine om kvelden, då må eg ta meg saman for ikkje å sjå meg attende kvart halve minutt. På vegar der eg vanlegvis ferdast på kveldstid, står gatelyktene heldigvis og skapar tryggleik, – og eg elskar dei for det, for om kvelden er det tryggleiken eg er mest oppteken av. Då er gatelyktene såpass viktige at dei fortener si eiga hyllest:
Fortsett å lese «GATELYKTER»
Kjære folk!
I tillegg til at det finnes mange vakre bruer, er det mykje anna ved bruer som er vakkert. Å byggje bruer har ei heilt eiga meining. Det handlar om å kome seg fram til noko, å krysse hindringar og om å sørge for at to sider kan møtast. Å vere ein brubyggjar har berre positiv klang.
Kjære folk!
Er vindmøllene fine eller fæle?
Vindkraftanlegg gir betydelige inngrep i terrenget, og ulempene med vindkraft er at det er veldig synlig. Derfor skaper utbygging av slike kraftanlegg stort engasjement. Ingen vil ha ei vindmølle midt i fleisen.
Likevel – jeg synes det er noe spektakulært og fantastisk storslått med disse vindparkene. Jeg kjører innimellom bil for å besøke svigerfamilien min i Tyskland. Vindmølleparkene føles «grønne» og står som høylytte protestanter mot kull- og atomkraft.
Kjære folk 