Kjære folk!
Ein engel er per definisjon eit overnaturleg vesen med vengjer. Vengjer har dei, gjengen du ser her, men så frykteleg overnaturlege er dei nok ikkje. Dei er heilt konkrete og laga av plast, porselen, metall eller tre. Det einaste dei har felles utanom vengjene, er at dei har ei historie eller ein gjevar som er så spesiell at dei har fått plass i samlinga mi.
Kjære folk!
Det var nok noe jeg fikk for meg en gang på 90-tallet. Jeg er ikke spesielt romantisk av meg, i alle fall ikke hvis romantisk innebærer å gå måneskinnstur, beundre solnedganger, tenne stearinlys på badekarkanten og spise frokost på senga. Alt det der er upraktisk, tungvint eller tar for lang tid.
Kjære folk!
Eg har vore borti ein som utan blygsel fortalde at han samla på damer, og som skrøyt av kor mange han hadde hatt med seg heim. Fortsett å lese «KVA SAMLAR DU PÅ?»
Kjære folk!
Psykologene sier at vi samler på ting fordi vi tidligere var jegere eller samlere. Det var den tiden vi måtte samle for å ha noe å spise alle dagene i løpet av året. Det er helt sikkert riktig at denne trangen ligger nedfelt i mange av oss, men den gir svært forskjellige utslag.
Hvis vi går tur i et boligfelt, er det for eksempel lett å oppdage hvis det er en som samler på ved som bor der. Tusenvis av vedkubber er stablet under presenninger og langs alle vegger. Det er like lett å finne ut hvor delebil- og/eller veteranbilsamleren bor.
Kjære folk!
Denne veka har eg skrive om familie, om den store og om den vesle. Han, som er den aller næraste, har ikkje fått mykje merksemd, – sjølv om han fortener det.
Eg har eit lite dikt til han her. Det får klare seg.
Kjære folk!
Barnebarna er ein verdifull del av livet mitt, – slik det sannsynlegvis er for alle besteforeldre. Eg nyt å bu så nær at eg kan glede meg over samveret kvar einaste veke.
Ein gong på 70-talet var eg heilt sikker på at han som er bestefar til barnebarna mine, skulle bu i eit besteforeldrehus saman med meg og at me skulle ha felles barnebarngleder. Slik vart det ikkje. Eg var likevel heldig. Eg fann meg ein annan som er bestefar for sine, og no er det fint akkurat slik det er.
Kjære folk!
Barn vil alltid være sønner og døtre, og en mamma vil alltid være mamma. Slik er det, og slik vil det alltid være. En mamma vil alltid bekymre seg og ønske å gjøre alt hun kan for at barna skal ha et godt liv. Ingen jeg har snakket med har sagt at det alltid er enkelt å være mor til voksne barn. Jeg har forsøkt meg på noen mammaregler, og tenkte kanskje at andre kunne ha behov for å kjenne seg igjen i lista mi.
Kjære folk!
Jeg er så heldig at jeg er medlem av en stor, hyggelig og litt mangfoldig familie. Barn i alle aldre har selvfølgelig stilt mange spørsmål rundt familiekonstellasjoner, hvem som er hva i forhold til hvem og hvorfor det er akkurat slik. Det har gjort at vi har vært nødt til og hatt gleden av å forklare. Vi har blant annet to tiåringer som går i samme klasse og som har besteforeldre som er gift med hverandre. Likevel er de ikke søskenbarn. Da var det behov for en forklaring på forskjellen på å være i slekt og å være i familie. Alle forstod alt og ingenting var vanskelig mer. Her kommer noen definisjoner og funderinger rundt familieforhold.
Kjære folk!
Det er ikkje så mange åra sidan familie, for dei aller fleste, hadde same meining som kjernefamilie. Dersom me høyrde ordet familie, tenkte me på mor, far og dei borna desse to hadde saman. Heldigvis har dette endra seg.
Kjære folk!
Dessverre har eg rota bort mi, og det er eg lei meg for. Me hadde jo alle ei slik ei. Nokre av oss hadde fleire. Me hadde ho med oss på skulen, og klassekameratar og lærarar vart bedne om å skrive. Eit av dei vanlegaste var
«Roser er røde,
fioler er blå,
druer er søte
og du er likeså.»
Ganske søtt, ja, og svært uskuldig.
Men me hadde og andre variantar, som når me les dei i dag, ikkje er fullt så hyggelege:
«Når du vert gamal
og ingen vi ha deg,
set deg på taket
og la kråka ta deg.»
Eg hugsar eg hadde to favorittar som mor mi hadde lært meg:
«Ven den jenta er
som reine tankar
i hjarta ber»
og
«Tro ikke alt det du hører,
si ikke alt det du vet,
da sparer du mange byrder
på sinn og samvittighet.»
Då eg vitja ei av barndomsvenninnene mine, kom me i snakk om desse bøkene. Ho hadde nyleg funne ei av sine gamle minnebøker, og me sette oss til å lese. «Du har jo alltid vore så flink til å skrive», sa ho, «så minnet frå deg er sikkert noko fint og hyggeleg.» Då me fann minnet frå meg, fekk me oss ein god, hjarteleg og langvarig latter.
Kjære folk 