Kjære folk!
No ved nyttårsskiftet kan det for oss alle vere både godt og vondt dersom me tek oss tid til å tenkje litt etter, – og me bør vel gjere det av og til. Etter som eg blir eldre, tek eg meg oftare og oftare i å dvele ved tida som har gått. Eg sender tankar til dei som var her før meg og lurar på om nokon tek imot. Samstundes freistar eg å byggje håp rundt dei som kjem etter, og eg undras om dei kjem til å merke det.
Kjære folk!
Da jeg startet bloggen min i september, var det først og fremst fordi jeg ønsket noe å gjøre som ikke var en sånn vanlig litt-gammel-dame-ting. Jeg ville rett og slett ha en uforpliktende hobby som jeg kunne lære noe av og drive med hjemme når jeg selv ville på dager uten migrene.
Ved årsskifter er det ganske vanlig å utføre en slags oppsummering eller vurdering. Jeg trenger jo slett ikke å skrifte for noen, men jeg hadde likevel lyst til å se hvordan det hadde gått med bloggen min i 2018. Da jeg satte meg ned for å skrive det første blogginnlegget 17. september, hadde jeg satt meg noen vage mål, først og fremst om at dette skulle bli gøy, men i tillegg noe ut fra det jeg hadde lest meg til som smart å gjøre.
Jeg hadde som mål å
Her er min oppsummering:
Kjære folk!
Det er tredjedag jul. Det er romjul. Nå kan jeg glede jeg meg over gleden ved å kunne gjøre ingenting. Bare å være til. Være litt kone, litt mor og litt farmor mens jeg bruker mesteparten av tida på å ikke gjøre noe som helst av betydning.
Kjære folk!
Når eg høyrer nokon seie at me må tilpasse julesongane til den tida me lever i, trur eg dei meiner at me ikkje skal syngje så mykje om det som står i juleevangeliet. For meg vil det vere merkeleg, ja svært forunderleg dersom det som handlar om Jesusbarnet skal bli tabu. Kva er det me ikkje har så godt av å syngje om?
Kjære folk!
Det er slett ikke all den julepynten jeg har som er verdt å felle tårer over hvis den skulle bli borte eller ødelagt. Selv om det er mye fint i «plastikk» made in China, har jeg ikke akkurat knyttet meg til noe av det, og det meste er enkelt å erstatte. Men innimellom finnes det små gullklumper med edelstener på. De glitrer og funkler like sterkt år etter år. Jeg har flere slike, men jeg vil spesielt nevne to.
Ingen av barna mine ble kunsthåndverkere, men jeg er helt sikker på at de ikke manglet hjertelag da de gikk inn i sine tidlige, kreative prosesser.
Kjære folk!
Det er ikkje alltid berre greitt. Heller ikkje, eller kanskje slett ikkje, er gleda berre glede i adventstida. Her er ei lita førjulskjensle frå rundt heimen min i går. Eg trur på at den aller finaste gleda er den som har molltonen i seg.
Sjølvsagt er det fint
med desse lysa,
men det er trist óg
Kjære folk!
På hver eneste gård bor det en kortvokst, skjeggete fyr med rød lue. Han har god kontakt med dyrene på gården, og han passer på både på tun og i stall. Han er stort sett usynlig. Da jeg var tenåring, satt jeg like før jul en gang og snakket med bestemora til ei god venninne. Hun fortalte meg at hun hadde sett nissen. Og hvis hun satt helt stille på trammen og fulgte ekstra godt med, kunne det hende at hun fikk øye på den røde topplua hans. Like der borte. Jeg fikk aldri vite om hun tøyset med meg, men jeg tror hun hadde sett ham.
Det er denne nissen som er så glad i grøt. Hvis han ikke får grøten sin, kan han snu opp ned på det meste på gården, så det beste er å gi ham all den grøten han orker å spise.
Jeg er enig med nissen. Det skal være risengrynsgrøt, og det skal være mandel i den.
Kjære folk!
Det er festa mange juleminner til julemusikk. Her er fem julesongar som vekkjer både minner og sterke kjensler hos meg:
Julekveldsvisa
Er det ikkje rart? Same kvar me kjem frå og uansett kor gamle me er, så vert det liksom ikkje jul utan Alf Prøysen.
Kjære folk!
Når Sølvguttene synger jula inn på NRK klokka 17:00 på julaften, da skal far ha fått på seg slipset, mor ha tatt av seg forkledet, bordet skal være dekket med de fineste tallerkenene og julefreden skal ha senket seg i stua, men …
Kjære folk!
Det var i 1980 og det var snart jul. Endeleg hadde eg fått fiksa dei vonde hoftene mine. Heime var fireåringen som ikkje heilt forstod kvifor mor skulle sove i det store, kvite huset. På skulen var elevane mine og førebudde juleavslutning saman med ein vikar.
I sjukesenga låg eg på avdelinga for kvithåra damer med brotne lårbein og utslitne hofteskåler. Det var slangar og posar. Det var spybekken óg. Det var Luciadagen, og eg visste at fireåringen min skulle vere stjernegut i barnehagen. Eg lengta heim.
Det gjekk i døra. Inn kom ein ung mann som berre ville seie ifrå om at lækjaren ville kome om ikkje så lenge. Det gjekk i døra att. Inn kom ei som sjekka slangane og posane før ho sprøyta noko saleggjerande inn i blodåra mi.
Då det gjekk i døra for tredje gongen på kort tid, let eg som eg sov. Då høyrde eg songen. Ikkje berre vakkert. Slett ikkje klokkereint, men strålande som sjølve stjerneskinet. Inn toga dei med kvite laken og bestefar si gamle sundagsskjorte, juleglitter og tryllestavar.
Svart senker natten seg
i stall og stue
Solen har gått sin vei,
skyggene truer
Inn i vårt mørke hus
stiger med tente lys,
Santa Lucia, Santa Lucia
Klumpen i halsen spreidde seg som svie ned mot brystet. Eg blunka og freista smile, men tårene ville fram. Eg gret. Dei kvitkledde song vidare med store, forundra auge.
Det var berre dette eine verset, – så snudde dei seg. På veg ut, starta dei songen på nytt. Bakarst gjekk ei tynn, lita jente i ein altfor stor blondebluse. Ho snudde seg i døra, kom bort til senga mi og klappa meg forsiktig på handa før ho sprang etter dei andre.
Santa Lucia
Helsing frå K-M
Kjære folk 