JULEGRØT

Kjære folk!

På hver eneste gård bor det en kortvokst, skjeggete fyr med rød lue. Han har god kontakt med dyrene på gården, og han passer på både på tun og i stall. Han er stort sett usynlig. Da jeg var tenåring, satt jeg like før jul en gang og snakket med bestemora til ei god venninne. Hun fortalte meg at hun hadde sett nissen. Og hvis hun satt helt stille på trammen og fulgte ekstra godt med, kunne det hende at hun fikk øye på den røde topplua hans. Like der borte. Jeg fikk aldri vite om hun tøyset med meg, men jeg tror hun hadde sett ham.

Det er denne nissen som er så glad i grøt. Hvis han ikke får grøten sin, kan han snu opp ned på det meste på gården, så det beste er å gi ham all den grøten han orker å spise.

Jeg er enig med nissen. Det skal være risengrynsgrøt, og det skal være mandel i den.

Jeg liker best når alle er fornøyde. Derfor har jeg servert mandel i like mange grøttallerkener som det har vært barn rundt bordet i alle år. Alle har fått, og alle har fått likt. Slik har det vært fram til i år. Nå er det slutt. Nå er alle så gamle at jeg tar sjansen på at de tåler å sitte der mandelløse etter at grøten er spist opp. Kanskje det blir en voksen heldiggris som får pakke fra mandelnissen i år?

Jeg liker denne julegrøttradisjonen. Dessuten er det praktisk når halve desserten er ferdiglaget ved 12-tida, – for det må jo være riskrem til dessert. Ikke sant?

Hilsen fra K-M

Forfatter: Kjærefolk

Litt om meg: - Har avslutta ei mangslungen karriere innanfor norsk skulevesen. - Har eit meir enn 100 år gammalt hus i Ål i Hallingdal, og synes at det er stas. - Gift, mamma, farmor og bonus- både det eine og det andre. - Stort sett blid, glad og nøgd med livet. Kvifor byrjar ei litt gammel dame med blogging? Eg bloggar fyrst og framst fordi eg er glad i å skrive. Det kan jo også hende at det finnes einkvan som har interesse av å bli invitert inn i kvardagen og tankane til eit heilt vanleg kvinnfolk. Vis alle innlegg av Kjærefolk