Kjære folk!
No om dagen står me på trappa og bankar på døra til månaden mai. Då treng me ikkje lenger leite etter mogelegheiter for å feire. Eg kjenner at det boblar litt av forventning både i magen og i bringa. Den månaden, som no er like rundt hjørnet, er fylt til randen av små og store gleder.
For to veker sidan kom solskinet og eg berre måtte byrje med litt hagestell på dei få flekkane som var utan snø.
Fortsett å lese «KVARDAGSFEIRING OG KJOLEDAGAR»Kjære folk!
Det hender at det kjennes som om livet berre er å vente,
– vente på vakkert vêr
– vente på at alt skal gå bra
– vente på svar
– vente på at det skal gå over
– vente på den rette
Dette vêret var det vel verdt å vente på. Biletet er tatt ved Bergsjøstølen for nokre dagar sidan.
Fortsett å lese «SKUFFELSAR OG GLEDER «Kjære folk!
Katastrofane trugar. Den forferdelege krigen i Ukraina rammar også globalt i form av økonomisk nedgang og mat- og energimangel. Det er både natur- og klimakrise som stadig rykker nærare. Både havnivået og temperaturen i havet stig. Alt dette etter at verda har vore gjennom fleire år med pandemi. Kvar skal me hente håp i ei så håplaus tid? I tillegg til aldri å slutte å bry seg, er det rett og slett naudsynt å leite etter og å finne fram kvardagsgledene.
For meg, som er ein av verdas aller heldigaste heldiggrisar, handlar det fyrst og fremst om å vere merksam på alt det gode eg har i livet mitt. Sjølv om eg trur at eg er ganske flink til å ta vare på dei små gledene, har eg likevel dei siste månadene vore spesielt oppteken av å kjenne etter kva som gjer meg godt.
Overskrifta kunne ha vore «det skal som oftast ikkje så mykje til» eller «herregud så heldig eg er», men eg valde «SLIKT EG LIKAR». Så enkelt trur eg faktisk det er. Det viser seg også at det aller meste av det eg set stor pris på er ganske billig.
Her kjem ei slags illustrert liste over gode greier. Den er fullstendig ufullstendig, altså svært mangelfull, og veldig prega av personlege opplevingar som eg har hatt denne seinsumaren og tidleghausten.
Nummer ein på lista mi er hausten. Eg har alltid visst at det er favoritten.
Kjære folk
Då den andre verdskrigen braut ut i 1939, erklærte Noreg seg nøytralt, men 9. april 1940 angreip tyske troppar landet. I dag er det 82 år sidan.
Gjennom heile livet har me levd med sterke forteljingar om den krigen.
Til alle tider har det vore krigar i verda. Mange av dei har vore svært langt unna oss, – og det er kanskje grunnen til at me ikkje har slept alle lidingane så tett inn til hjarterøtene våre. Det er vel også slik at ingen kan ta innover seg alt.
No er krigen nærare og me er reddare, meir sinte og har større behov for å hjelpe.
Me vil alle gjerne vere glade, ikkje sant? Trass i og midt i alt det vonde og vanskelege har me lov til å kjenne på glede. Eg trur det er sant at «den største gleda ein kan ha det er å gjere andre glad». Men det er også slik, trur eg, at me kan gjere mest for andre dersom me sjølv er sterke og har det bra. Det er altså ingen motsetnad i å vere glad og å gjere andre glad.
Kjære folk!
September er ein vakker månad, ikkje sant? Eg går ut på trappa og helsar «Hei på deg, haust!» før eg tuslar ut i det doggvåte graset.
Eg likar det friske draget i den skarpe og kjølege lufta. Eg nyt dei vakre fargane ute og gler meg over den lune stemninga inne. Framleis kan eg pusle i hagen og plukke med meg inn ein glad, liten haustbukett.
Men det var ikkje hausten eg skulle skrive om i dag.
Fortsett å lese «DERSOM EG PUTTA LIVET MITT NED I EIN KOMMODE»Kjære folk!
Det hadde dukka opp små spirer av vår. For ei lukke! Dei var så hjarteleg velkomne.
Eg håpar dei overlever resultatet av at Kong Vinter fann ut at det var altfor tidleg for han å reise her ifrå. Desse bileta er tatt på nøyaktig den same staden med berre to dagars mellomrom:
Kjære folk!
Nokre dagar kjem
alle ideane
samstundes
utan å stelle seg i kø
utan nummerlapp
kranglande om
kven som skal få
bli
til noko meir
Andre dagar
sit eg der
berre ventar
med luka vidopen
vaken og klar
men ingen som har
noko å kome med
vil inn
Skriv!, høyrer eg,
så då gjer eg det.
Kjære folk!
Eg har fortalt om det før. Då eg var lita, sa bestemor mi til meg: «Du må ta vare på fyrstegongsopplevingane, vetlo mi, for det blir færre og færre av dei etter som tida går.» Eg forstod nok ikkje heilt meininga med det då, men eg har tenkt mykje på det sidan. Eg har samla på fyrstegongsopplevingar og funne ut at dei er ganske mange, dersom eg tek meg tid og er merksam når dei kjem. No er eg for eksempel eigar av ein bekk. Det har eg aldri vore før. Den gleda skal eg kjenne skikkeleg på når våren kjem.
Kjære folk!
Det hadde vore fint å kunne teikne kjenslene sine. Er det for eksempel mogeleg å teikne det å glede seg? Kan eit maleri få fram håpet? Kva slags farge har melankolien? Eg veit ikkje. Eg er ingen kunstnar, men eg kjenner att gleda, håpet og melankolien når ein av dei kjem på vitjing. Av og til, når eg ser noko fint, er det ofte noko som vekkjer gode kjensler i meg. Denne vesle tassen fotograferte eg på Ål stasjon i september fjor. Kan han vere eit bilete på ei kjensle?
For meg kan den vesle stemorsblomen vere lengten, – lengten etter vår og sumar. Adventstida er tid for lengt, og det kjennes i alle fall godt å lengte etter noko som er fint og som er like rundt hjørnet. Snart er det jul.
Fortsett å lese «SNØFNUGG, GÅVER OG SOM FROSTROSENE»Kjære folk!
I dag vil eg byrje med å minne om at det er FN-dagen for avskaffelse av fattigdom i dag. Å utrydde fattigdom er nedfelt i FN sitt bærekraftmål nr 1.
I 1990 levde 35 prosent av befolkninga i verda i ekstrem fattigdom. I 2013 var andelen redusert til 10,7 prosent. Det er likevel ein lang veg å gå før fattigdomen er utrydda.
For meg har 17. oktober vore ein glad dag dei siste 17 åra. Det er noko av det eg vil skrive om i dag.
Kjære folk 