Kjære folk!
Jeg skriver i Word.
Jeg sender mail.
Jeg gjør research.
Det siste blogginnlegget mitt var pyntet med det norske flagget. Det kunne for såvidt dette også ha vært, men i dag velger jeg denne illustrasjonen siden det her og nå skal dreie seg om engelske lånord.
Når mennesker med forskjellig språk har kontakt med hverandre, skjer selvfølgelig det at elementer fra det ene språket overføres til det andre og/eller omvendt. Når det gjelder norsk og engelsk går nå strømmen fra engelsk til norsk. Men det var ikke alltid slik. I en artikkel i Aftenposten 26. januar skriver Helene Uri: «Vikingene satte spor etter seg i engelsk. Det var jo ikke slik at vi bare plyndret og herjet. Mange vikinger slo seg også ned og ble i landet.» Deretter lister hun opp en rekke engelske ord med rot i skandinavisk, blant annet
- club (klubbe)
- ransack (ransake)
- slaughter (slakte)
- husband (husbond)
- window (vindauge)
Lånord er ord med et annet språklig opphav en norsk.
Er det mulig å stenge de engelske ordene ute fra språket vårt? Vi har, slik jeg ser det, tre muligheter:
A: Å bruke de engelske ordene slik de er.
Ann Helen Lea har skrevet en masteroppgave om lånord i norsk talespråk. Hun skriver at det er de unge som bruker flest lånord og at det samlet sett er svært få slike lånord i det norske talespråket. Her er noen eksempler:
- gutser = våger
- ditcher = kvitter seg med
- daten = avtalen
- cluet = ledetråden
- must = nødvendighet
- stories = historier
Hun nevner også adjektiv som blir omgjort til verb, for eksempel:
- bad som blir å bæde ( å miste besinnelsen)
B: Avløserord
Vi kan finne/lage et avløserord for lånordet.
I januar i år la Språkrådet fram ei liste over norske avløserord. Overskrifta var «Norsk når du kan, engelsk når du må.»Dersom du er interessert, kan du gå inn å sprakradet.no og finne den fullstendige lista, men her er et lite utvalg:
- access – tilgang
- baby shower – ventefest
- bug – programlus
- chat – nettprat
- cookie – infokapsel
C: Å norvagisere
I 1862 tok språkmannen Knud Knudsen initiativet til et viktig offentlig vedtak om norsk språk. Han foreslo at vi skulle kunne tilpasse skriftspråket vårt til den måten vi uttaler ordene på. Noen eksempler:
- interview skrives intervju
- jaloux skrives sjalu
- chauffer skrives sjåfør
Dette ble det debatt av, – og skrivemåten til enkeltord skaper fremdeles engasjement. I 1996 ble det for eksempel vedtatt valgfri skrivemåte for disse ordene:
- seif eller safe
- sjampanje eller champagne
- sørvis eller service
Det er selvsagt slik at dersom et engelsk ord blir etablert i det norske språket, er det vanskelig å få det ut igjen.
Politisk er det slik fatt i Norge at når et ord har gått inn i det norske allmennspråket, skal Språkrådet så snart som mulig vurdere om det skal foreslå et avløserord eller vedta en norvagisert skrivemåte.
Henrik Ibsen sa det slik: Stryk ikke språkets gamle gloser før du har skapt de nye ord.
Hilsen fra K-M
Kjære folk 
Den IDEELLE prioriteringen er etter min mening krystallklar:
Pri. 1: Avløserord
Pri. 2: Engelske ord slik de er
Pri. 3: Norvagisering
I PRAKSIS bør vi imidlertid satse på å gjennomføre pri. 2 fordi
– pri. 1 aldri kan gjennomføres pga. den elendige språkbevisstheten i befolkningen som gjør at ingen gidder å bry seg om den meningen som faktisk ligger i selve ordet, men gulper bare kritikkløst opp igjen det man hører fra flertallet omkring seg
– pri. 3 vil tvinge oss til først å si det engelske ordet med (feil) norsk uttale og deretter prøve å bokstavere dette etter norske regler, noe som også blir feil. Alt i alt en forferdelig mishandling av språket.
LikerLiker
Hei!
Jeg tror jeg er enig i prioriteringen din, men synes det er synd at du er såpass pessimistisk når det gjelder prio 1. 😊
LikerLiker