Kjære folk!
Norsk identitet, – kva er det? Eg veit ikkje, – gjer du?
Er det skolekorps, brunost og folkeeventyr, eller er det sydeferie, harryturar og flatfyll?
Det er avgjerande at alle born lærer seg norsk, men det spelar vel inga rolle om det er kornett eller balalaika dei lærer seg å spele i tillegg?
Det er viktig at alle born har med seg matpakke, men det er vel ganske uviktig om dei har med seg brødskive med brunost eller ein boks med grøn kyllingcurry i ranselen sin?
Bør ikkje norsk identitet vere litt tøyeleg og elastisk?
Når nokon spør mannen min om han kjenner seg norsk eller tysk, så seier han «ja». Bør ikkje alle innvandrarar få lov til å svare på same måten?
Kva er eigentleg vitsen med å definere norsk nasjonalidentitet? Bør ikkje det viktigaste vere å gjere samfunnet vårt så opent at alle som bur her kan ta del i det og ha det bra her?
I staden for å spørje kva som er norsk identitet, bør me ikkje heller spørje kva slags haldningar me vil skal leve vidare?
Dersom eg skal trekkje fram noko eg er stolt av, vil eg tale varmt om helevesenet som hjelper oss med å halde oss friske, om utdanningssystemet som let oss utvikle evnene våre, om arbeidslivet, om kunsten, om rettsvesenet og om alt det andre som er for oss alle. Uansett utdanning, kjønn, religion, hudfarge, seksuell legning, alder og bustad, – dette er for alle!! Det vil eg skal vere den norske identiteten no og i framtida.
Dei som er så redde for at me skal miste det dei kallar kristne verdiar og den norske kulturarven, – dei må slutte å preike. Dei må i staden ete brunost, fylle kyrkjeromma sundag føremiddag, melde seg inn i bygdeungdomslaget, gå på springarkurs og lære seg alle versa på «Blant alle lande». Det er ved å bruke det me set pris på at me tek vare på det.
Helsing frå K-M
Kjære folk 