Kjære folk!
Organisasjonen Voksne for barn har spurt barn og unge om de kan gi en beskrivelse av hvordan det er å være fattig i Norge. De forteller blant annet om
- ikke å ha mulighet til å bli med klassen på skoletur
- ikke å få dra på ferieturer
- å bli ertet
- å ha dårlig samvittighet for å spørre foreldrene om ting de trenger
- følelsen av urettferdighet
Dette er vanskelig for disse barna, men det er jo soleklart at det også er skamfullt for foreldrene.
Norge er, som kjent, et av verdens rikeste land, og da er det ikke lett å være blant dem som har dårlig råd. Å være fattig i Norge handler om slike enkle ting som å be med seg folk hjem, spise sunn mat og å feire fødselsdager. I og med at vi lever i et forbruker- og konsumsamfunn, blir manglende forbruk svært synlig.
I Aftenposten 13. februar i år stod en lang artikkel med overskriften «flere unge føler seg fattige hvis de bor i «rike» nabolag». Det er vondt å ha lite der mange har mye. Forskjellen mellom elevene i en bydel i Oslo ble beskrevet slik: «Her er det både barn og ungdommer som er kledd fra topp til tå i dyre designklær og de som lever under fattigdomsgrensen og får tøy medelever ikke henter fra «glemmekassen»».
Barn og unges vurdering av egen situasjon preges av hvem de sammenligner seg med. Resultatet kan bli skam og tilbaketrekking fra sosiale situasjoner.
Jeg vet ikke nok om samfunnsøkonomi til å kunne slå i bordet med sikre sannheter og udiskutable forslag, men jeg klarer ikke å forstå hvorfor ikke alle politiske partier går sammen om å få til en samfunnsutvikling som minsker forskjeller og reduserer fattigdom.
Jeg vil også spørre meg selv og andre hva som er grunnen til at det er et tabuområde å være fattig. Er det slik at mange av oss egentlig ser ned på dem som er uten arbeid?
Ser vi ned på folk som ikke klarer seg uten økonomisk hjelp fra velferdsstaten?
Er det så sterke forventninger om at alle skal klare seg uten hjelp, at det er detsom gjør det vanskelig å innrømme at det ikke går?
Er vi mer opptatt av at noen er fattige enn av å finne ut hvorfor de er det?
Prioriterer politikerne fattigdomsbekjempelse og -forebygging, – eller er det vanskelig fordi slike tiltak må gå ut over noe annet som står høyere oppe på prioriteringslista?
Det var nok noen ledende spørsmål her, men jeg fikk ikke til å stille dem på noen annen måte.
En aktuell tanke helt til slutt: Norske skolegårder fungerer som catwalk. Her kan noen elever vise fram siste mote, mens andre kan bli mobbet for gjenbruksklærne sine. Er det på tide å innføre skoleuniform?
Hilsen fra K-M
Kjære folk 