Å VÆRE FATTIG I NORGE

Kjære folk!

Organisasjonen Voksne for barn har spurt barn og unge om de kan gi en beskrivelse av hvordan det er å være fattig i Norge. De forteller blant annet om

  • ikke å ha mulighet til å bli med klassen på skoletur
  • ikke å få dra på ferieturer
  • å bli ertet
  • å ha dårlig samvittighet for å spørre foreldrene om ting de trenger
  • følelsen av urettferdighet

Dette er vanskelig for disse barna, men det er jo soleklart at det også er skamfullt for foreldrene.

Norge er, som kjent, et av verdens rikeste land, og da er det ikke lett å være blant dem som har dårlig råd. Å være fattig i Norge handler om slike enkle ting som å  be med seg folk hjem, spise sunn mat og å feire fødselsdager. I og med at vi lever i et forbruker- og konsumsamfunn, blir manglende forbruk svært synlig.

IMG_2234
Å være fattig i Norge handler om slike enkle ting som å kunne be med seg folk hjem, å feire fødselsdager og å spise sunn mat.

I Aftenposten 13. februar i år stod en lang artikkel med overskriften «flere unge føler seg fattige hvis de bor i «rike» nabolag». Det er vondt å ha lite der mange har mye. Forskjellen mellom elevene i en bydel i Oslo ble beskrevet slik: «Her er  det både barn og ungdommer som er kledd fra topp til tå i dyre designklær og de som lever under fattigdomsgrensen og får tøy medelever ikke henter fra «glemmekassen»».

Barn og unges vurdering av egen situasjon preges av hvem de sammenligner seg med. Resultatet kan bli skam og tilbaketrekking fra sosiale situasjoner.

Jeg vet ikke nok om samfunnsøkonomi til å kunne slå i bordet med sikre sannheter og udiskutable forslag, men jeg klarer ikke å forstå hvorfor ikke alle politiske partier går sammen om å få til en samfunnsutvikling som minsker forskjeller og reduserer fattigdom.

 Jeg vil også spørre meg selv og andre hva som er grunnen til at det er et tabuområde å være fattig. Er det slik at mange av oss egentlig ser ned på dem som er uten arbeid?
Ser vi ned på folk som ikke klarer seg uten økonomisk hjelp fra velferdsstaten?
Er det så sterke forventninger om at alle skal klare seg uten hjelp, at det er detsom gjør det vanskelig å innrømme at det ikke går?
Er vi mer opptatt av at noen er fattige enn av å finne ut hvorfor de er det?
Prioriterer politikerne fattigdomsbekjempelse og -forebygging, – eller er det vanskelig fordi slike tiltak må gå ut over noe annet som står høyere oppe på prioriteringslista?

Det var nok noen ledende spørsmål her, men jeg fikk ikke til å stille dem på noen annen måte.

En aktuell tanke helt til slutt: Norske skolegårder fungerer som catwalk. Her kan noen elever vise fram siste mote, mens andre kan bli mobbet for gjenbruksklærne sine. Er det på tide å innføre skoleuniform?

Hilsen fra K-M

 

 

 

 

 

 

Forfatter: Kjærefolk

Litt om meg: - Har avslutta ei mangslungen karriere innanfor norsk skulevesen. - Har eit meir enn 100 år gammalt hus i Ål i Hallingdal, og synes at det er stas. - Gift, mamma, farmor og bonus- både det eine og det andre. - Stort sett blid, glad og nøgd med livet. Kvifor byrjar ei litt gammel dame med blogging? Eg bloggar fyrst og framst fordi eg er glad i å skrive. Det kan jo også hende at det finnes einkvan som har interesse av å bli invitert inn i kvardagen og tankane til eit heilt vanleg kvinnfolk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s