DA BLIR JEG IRRITERT

Kjære folk!

Søndag skrev jeg om sinne, i går var jeg skikkelig sint og i dag er det irritasjon som står på programmet. Men først trenger jeg å minnes noe vakkert:
Lørdag var jeg på Leveld Kunstnartun der kunstnere kan komme for å hente inspirasjon og arbeide i kortere eller lengre perioder. Der møtte vi Fernanda Chieco og fikk lov til å fotografere hennes uferdige maleri på stoff. Absolutt ikke irriterende, – bare vakkert.

IMG_3168
Fernanda Chieco har malt dette vakre forfallet på stoff. Leveld Kunstnartun er verdt et besøk. 

Da jeg hadde satt punktum på innlegget om å være sint, kjente jeg at jeg ikke var ferdigskrevet om irritasjon. Jeg var langt fra ferdig. Irritasjon er ikke noe man kan føyse unna ved å si at slikt kommer det ikke noe godt ut av. Nei, det gjør jo ikke det, men likevel da gitt … noen ganger må det være lov å si ifra. Eller?

Jeg vet at det eneste jeg kan styre er mitt eget liv. Jeg har ingen rett til å ha forventninger til andre folk om at de skal oppføre seg akkurat slik jeg mener er bra eller riktig. Men av og til tar jeg meg selv i å bli så irritert at jeg har problemer med å la være å sukke høyt, snakke halvhøyt om det som virker irriterende eller til og med prikke noen på skuldra og be dem på en høflig måte om å skjerpe seg.

Kanskje noen kjenner seg igjen, og kanskje noen kan le litt av meg sammen med meg.

Det tar lang tid før jeg revner såpass at jeg sier ifra til fremmedfolk. Men jeg har lyst til å gjøre dem oppmerksom på hvor inderlig irriterende det er når noen snakker unødvendig høyt i telefonen ute blant folk. Det er jo ingen som er interessert i andre menneskers private samtaler – i alle fall ikke når du bare får høre halvparten, når latter, «mmm, åååå og da hadde jeg bare …, nei vet du hva» er alt du får. Vil folk kringkaste privatlivet sitt, så får de sette på høyttaleren og skru opp lyden. Men jeg sier ingenting.

Det tar lang tid før jeg revner såpass at jeg sier ifra til fremmedfolk. Men jeg har lyst til å gjøre en og annen oppmerksom på hvor inderlig irriterende det er når det er helt stille i kinosalen, filmen begynner snart, salen er mørklagt, jeg gleder meg til 90 minutters kvalitetsopplevelse inne i mitt eget hode, – og da er det at en nisse ved siden av meg tar fram potetgullposen. Ikke nok med at posen knitrer hver gang han putter hånda nedi, men han henter opp ett og ett potetløv. Og ikke nok med det, idioten har heller ikke lært seg å tygge med lukket munn. Men jeg sier ingenting.

IMG_3062
Her sitter jeg og håper på potetgullfri forestilling. 

Det tar lang tid før jeg revner såpass at jeg sier ifra til fremmedfolk. Men en gang for flere år siden, på en konsert med Elton John, var jeg uheldig å bli stående ved siden av feil fyr. Han hadde med seg en liten gjeng, som han, for hver ny låt, hadde behov for å fortelle alt han visste til, om musikken, om teksten og om når han sist hadde hørt akkurat den låta og om hva det hadde gjort med ham akkurat da. Akkurat da prikka jeg pratmakeren på skuldra og fortalte ham at jeg hadde betalt for å høre på Elton John og at forelesningen hans ikke inngikk i billettprisen.
Det tar lang tid før jeg revner såpass at jeg sier ifra til fremmedfolk, men …

I søndagens innlegg skrev jeg at vi må lære oss å vise sinne på akseptable måter. Er det også slik at vi trenger opplæring i hvordan vi skal oppføre oss når vi er sammen med andre mennesker? Når er det greit/ikke greit med for eksempel samtaler, mobilbruk og potetgullposer?

Jeg kom på en ting til: Er det lov å spørre herren i flysetet ved siden av deg så pent du kan om han kan være så vennlig å ta på seg igjen skoene siden tåfislukta hans er så gjennomtrengende?

Hilsen fra K-M

 

 

Forfatter: Kjærefolk

- Halling med bostedsadresse i Holmestrand - Avsluttet en mangslungen karriere innenfor norsk skolevesen - Gift, mamma, farmor og bonus- både det ene og det andre - Stort sett blid, glad og fornøyd med livet Hvorfor begynner ei nesten gammel dame med blogging? Jeg blogger først og fremst fordi jeg er glad i å skrive og for å kunne utfordre meg selv ved å gjøre noe nytt. Jeg tror også at mange synes det er trist når det skapes et inntrykk av at det som virkelig betyr noe i livet er ungdom og skjønnhet. Derfor kan det hende at noen har interesse av å bli invitert inn i hverdagen til en litt gammel dame.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s