HVORFOR GRÅTER JEG?

Kjære folk!

Alle gjør det, men hvorfor? Sannsynligvis er svaret at vi gråter av emosjonelle, sosiale og fysiske årsaker.

For noen dager siden satt jeg og snakket med et menneske som kjenner meg ganske godt. Fortell meg mer, sa han. Nei, svarte jeg, det må bli en annen gang. Han så alvorlig på meg og jeg så bort. Jeg kjente at jeg hadde tårer i øynene og jeg skjønte at han hadde lagt merke til det. Hvorfor ville jeg ikke vise ham at jeg holdt på å gråte?

IMG_3180
Noen ganger tror jeg at jeg bare trenger å gråte litt.

Gråten er et signal til omgivelsene om at vi trenger noe. Tårer i øynene viser omverdenen at at den som gråter er helt forsvarsløs. Når vi blir voksne, kjemper vi gjerne imot gråten. Vi vil helst ikke at gråten skal være synlig. Vi ønsker som oftest ikke å vise fram egen sårbarhet.

For spebarnet er gråten det eneste kommunikasjonsmiddelet det har.
Når barn blir eldre, begynner de å kunne regulere gråten sin. Først når mamma eller pappa dukker opp, slipper de gråten løs. Da er det trygt og da er det trøst å få.
Det skjer noe med oss når vi ser at noen blir blanke i øynene. Vi er jo empatiske vesen. Gråt treffer en nerve i oss og vi kopler oss på.

IMG_3185
Dette vakre, tårefylte øyet tegnet barnebarnet mitt i går kveld. Anine er 11 år og glad i å tegne.

Mange foreldre former barna sine til ikke å syte og klage. Gråt forbindes derfor ofte med noe skamfullt.
Menn gråter sjeldnere enn kvinner. Det er faktisk fremdeles slik at gutter ikke får så mye omsorg som jenter som gråter. Dette gjør at menn skammer seg mer over tårene sine enn det kvinner gjør. Menn kan gråte så andre ser det i begravelse og på fotballkamp, – ellers er det sjelden å se.

Noen ganger blir jeg så følelsesmessig engasjert at jeg tar til tårene når jeg ser reportasjer på TV. Det skjer spesielt hvis barn har det vondt. Slike tårer har jeg også sett i øynene hos menn.

Noe som regnes som et kvinneproblem er å gråte når vi egentlig er sinte. Det føles slett ikke greit, det vet jeg, når tårene kommer og det er umulig å få fram et eneste ord. Jeg husker godt den dagen jeg hadde kvinnet meg opp for å ta opp noe som var både urettferdig, kvinnediskriminerende og ganske vanskelig. Enda jeg hadde øvd, ble øynene blanke og stemma ustø. Situasjonen hadde fått et verst mulig utfall dersom tårene mine hadde framkalt hans lyst til å trøste. Da hadde jeg blitt stående igjen som den aller svakeste. Heldigvis skjedde ikke det. Jeg klarte å samle meg og framførte budskapet mitt.

Tårene kommer også hvis jeg blir skikkelig rørt. Jeg er for eksempel helt «allergisk» mot disse:

  • Filmer som slutter med gjenforening. Jeg lekker som en sil når de får hverandre mot slutten, uansett hvor kleint og klisjeaktig det måtte være.
  • Folk som overrasker ved å være veldig flinke til noe, – spesielt sang eller ferdighet på et instrument. YouTube er full av slike videoer, så ved behov er det bare å sette i gang.
  • Når noen går eller marsjerer til musikk. Spesielt rørende er det dersom barn er involvert, men brudepar, musikkorps og alle parader gjør også susen.

Blir vi lettere rørt jo eldre vi blir? Det kan virke sånn. Noen kaller det som skjer for emosjonell inkontinens. Kanskje det ikke er fullt så viktig å ha full kontroll på alt når man har levd en stund? Jeg har hørt noen si at når døden kommer nærmere, kommer livet nærmere også. Da blir det kanskje enda lettere å la seg berøre?

IMG_3189
Er knopper som er i ferd med å briste så vakkert at det kan lokke tårene fram? 

Noen ganger er alt så vakkert at det er til å felle ett par tårer av. Og det er jo ikke så farlig å gråte en skvett. Det kan være både forløsende og godt. Dessuten er det veldig menneskelig.

Hilsen fra K-M

Forfatter: Kjærefolk

Litt om meg: - Har avslutta ei mangslungen karriere innanfor norsk skulevesen. - Har eit meir enn 100 år gammalt hus i Ål i Hallingdal, og synes at det er stas. - Gift, mamma, farmor og bonus- både det eine og det andre. - Stort sett blid, glad og nøgd med livet. Kvifor byrjar ei litt gammel dame med blogging? Eg bloggar fyrst og framst fordi eg er glad i å skrive. Det kan jo også hende at det finnes einkvan som har interesse av å bli invitert inn i kvardagen og tankane til eit heilt vanleg kvinnfolk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s