Kjære folk!
Sjalusi har for meg vært et ord som har vært knytta opp mot kjærlighetsforhold, mens misunnelse har handla om å ønske seg noe andre har eller noe andre kan. Nå har jeg registrert at yngre folk bruker disse ordene om hverandre. Uansett, – følelsene ligner jo, – og jeg liker ikke noen av dem.
Å være litt sjalu er vel en ganske naturlig del av et forhold. Når du har en nær relasjon til et annet menneske, er det ikke så rart å være litt redd for å bli avvist eller forlatt. Vi ønsker jo å være spesielle og unike for de menneskene vi har eller har valgt å ha et nært forhold til. Men det må være både vondt og vanskelig hvis sjalusi blir en del av hverdagen søsken i mellom eller i forholdet til kjæresten/livsledsageren. Alexander Dumas skal ha sagt noe slikt som at sjalusi er kunsten å såre seg selv mer enn man sårer andre.
Det viktigste for å unngå disse vonde følelsene tror jeg må være å prate om det. Forhold blir neppe verre av en åpenhjertig samtale.
Men hvor går grensen mellom sjalusi og misunnelse? Heter det misunnelse eller sjalusi når noen ikke unner venner eller kolleger alt det beste? Uansett hva vi kaller det, – det kommer ikke noe godt utav å snakke stygt om den man er sjalu eller misunnelig på.
For meg er misunnelse en ondsinnet følelse som dreier seg om å ikke unne andre det de har, kan eller lykkes med. Når misunnelsen tyter ut gjennom munnen, er det sjelden særlig vakkert å høre på:
«Jeg begriper ikke hva mannfolk ser i henne. De liker vel dum og deilig da.»
«Den jobben må hun ha ligget seg til» eller «Den jobben fikk han nok på grunn av farens forbindelser.»
«Hvis jeg hadde brukt så mye tid og penger på utseendet mitt, hadde jeg sikkert vært pen jeg også.»
«Har du sett fliret hans når han kjører rundt i den nye Jaguaren sin?»
Misunnelse er én av de sju dødssyndene, et begrep som først og fremst forekommer i den katolske kirke. Misunnelse betraktes som synd fordi den som er misunnelig overser de gavene en selv har fått utdelt.
Synd eller ikke synd, – å være misunnelig er ingen god følelse, men vi hører sjelden noen snakke om den. Er misunnelse tabu?
Aksel Sandemoses «Janteloven» ble skrevet for å vise oss én måte å trykke folk ned på. Disse reglene ber oss om ikke å stikke oss fram for dermed å unngå folks misunnelse:
- Du skal ikke tro du er noe
- Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
- Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
- Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
- Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
- Du skal ikke tro du er mere enn oss.
- Du skal ikke tro at du duger til noe.
- Du skal ikke le av oss.
- Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
- Du skal ikke tro at du kan lære oss
Prøysen forteller oss at vi aldri kan glede oss over det vi selv har klart å oppnå, siden det alltid er noen som kan, vet og er bedre:
Men æille har et syskenbån på Gjøvik,
som fekk audiens hos kongen året før,
og går vi daglig kveldstur neått mjølkerampa vår,
går syskenbånet fjelltur og er femognitti år!
Nå har jeg fokusert på å være misunnelig, og det er ikke en god følelse å slepe rundt på. Men det er heller ikke lett å være gjenstand for andres misunnelse. Misunnelige mennesker har ikke så mye å gi. Tvert imot. Det er ikke helt uvanlig å oppleve at en venn som pleide å være omsorgsfull skifter og begynner å mislike. For noen er det nemlig enklere å være snill mot de svake. Det styrker ikke selvtilliten på samme måte å være sammen med sterke og vellykkede. Jeg trenger venner som vil elske meg både når jeg er nede og når jeg lykkes. Trenger jeg kjærligheten fra de misunnelige? Hva må jeg i tilfelle prestere? Å holde meg selv nede?
Jeg har fundert over noe:
Vi lever i et konkurransesamfunn. Der det er konkurranse, er det også prestasjonsjag, ikke sant? Noen mener sågar at misunnelse kan være en viktig drivkraft hos mange mennesker. Jeg er utrusta med et svært elendig konkurranseinstinkt. Jeg kan heller ikke huske sist jeg var særlig misunnelig. Henger konkurranse og misunnelse sammen i en slags enhet?
Vi har en tendens til å sammenligne oss med andre. Oppskriften for å få bukt med misunnelse må vel være å prøve å være takknemlig for det man har, gjøre det en kan for å gi livet sitt innhold og være stolt av det en selv får til.
Jeg ønsker alle en sjalusi- og misunnelsesfri helg. La oss heie på hverandre!
Før jeg avslutter for i dag:
Det er i dag sommeren tar til på ordentlig, og den akkompagneres av «The Kid From Red Bank» med Count Basies orkester. Reiseradioen gikk på lufta første gang 24. juni 1963, jeg var 10 år og hadde lengtet etter å få fri fra livet i skolegården. Reiseradioens kjenningsmelodi vil alltid komme til å gi meg den samme intense lykkefølelsen.
Det er en fin låt. Ta deg tid til å søke opp og lytte til hele.
Og en ting til:
Jeg har fått melding om at Mac-en min kan ha en fil som gjør at batteriet kan utgjøre en brannrisiko. Nå spørs det på serienummeret på maskina og på serviceverkstedet til Apple om neste blogg kommer i morgen, i løpet av uka eller om 2 – 3 uker.
Og enda en ting:
Happy pride!
Hilsen fra K-M
Kjære folk 