Kjære folk!
Denne veka har eg skrive om å vere litt gammal. Det har handla om å akseptere det eg ser i spegelen og om å ha lyst og mot til å danse vidare.
Sjølv om kroppen ikkje er som den var, er humoren, draumane og kjenslene dei same. Dette gjer og at molltonen kan lyde sterkare no enn det den gjorde tidligare.
I dag sender eg ut eit lite dikt som fortel noko om dette.
Kjære folk 