BESTEVENNER OG VERSTEVENNER

Kjære folk!

Tidlig på 1980-tallet hadde jeg en ganske aktiv skriveperiode. Det var før det som tidligere het Norsk Lærerlag kom inn i livet mitt og la beslag på mye av både tidsbruk og tankevirksomhet. Da jeg rydda opp i skrivebordsskuffene mine her en dagen, fant jeg flere bunker med dikt fra denne tida. Noen av dem lå i en mappe merka «bestevenner og verstevenner». Nå, mer enn 30 år etter at de ble skrevet, vil jeg gi dem en plass her. Dette er slett ingen stor kunst, og jeg verken retter eller sensurerer. De som vil lese, de vil få det servert akkurat slik jeg som 30-åring putta det i skuffen min.

Bønn
Jeg ber deg ikke
om velvalgte ord.
Jeg ber deg ikke
om å stille min smerte.
Jeg ber deg bare
om å lytte
til mine hviskende ord
til mine skingrende bønner
om fred.
Jeg ber deg bare
om å lytte
til hjertet ditt skjelver
i håp
om at det nytter

Venninneprat
Du var innom her i dag.
«Bare for å hilse på», sa du.
Hva snakket vi om, egentlig?
Det nye huset ditt,
den dyre bilen din,
de siste motene
og det siste besøket hos frisøren.
Jeg satt her
og hadde lyst til å snakke om
drømmene mine,
om frigjøring og menneskesak,
om redsler og håp,
men det ble det ikke tid til.
«Fint å høre at du har det godt,»
sa du i det du gikk.
At jeg har det godt?
Hva visste du om det?
Ingen av oss hadde jo snakket om oss.
Vi hadde fortalt hverandre
at tingene våre hadde det bra.

Verstevenn
«Takk for en hyggelig formiddag»,
sa du
I det du gikk til neste hus
for å fortelle om
støvdottene under pianoet mitt,
rotet i bokhylla
og malingsflekkene på skjorta mi.

 «Takk det samme»,
sa jeg,
og lengtet etter
en virkelig venn.

«Venn»
Jeg har en venn i gåseøyne.
Hun har spørsmålstegn i ørene
og utropstegn på tunga:
Hun tror alt hun hører
og sier alt hun vet –
uten opphold.
Min venn i gåseøyne
har aldri hørt om
tankestreken.

Tilgi meg
Tilgi meg, søster,
men jeg ble skikkelig sint på deg.
Jeg ble så sint
at jeg sa stygge ting om deg
da du hadde gått.
Tilgi meg, søster –
selv om jeg mente
hvert eneste ord.

Nakenhet
Jeg lurer på
om vårt vennskap ville tåle
at jeg kledde av meg
slik at jeg stod helt naken
foran deg

Dersom jeg kledde av meg
alle rollene mine,
alle skallene
og alle maskene.

Dersom jeg strippet for deg
slik at alle
falske smil
uærlige bemerkninger
og hvite løgner
ble liggende rundt bena mine.

Dersom jeg ble bare meg –
ville jeg fremdeles ha deg?

 Trist?
Du gjorde meg forlegen
da du satt der
så stille
som et lys
der ingen eide fyrstikker

Du gjorde meg engstelig
da ansiktet ditt
ikke kunne skjule
tåreløs gråt

Du gjorde meg lykkelig
da jeg oppdaget
at hånden din
var åpnet
mot meg

Jeg tror vennskap kan være akkurat så komplisert som dette uansett alder, og vennskap var akkurat så viktig for meg den gangen. Fremdeles er mine gode venner viktige personer i livet mitt. Men nå, 30 år etter, er ikke vennskapsforhold fullt så vanskelig å bli klok på. Det er jeg glad for.

Hilsen fra K-M