Kjære folk!
Av og til dukker det opp historier om noen som har oppdaget at de har ting i hjemmet sitt som er verdt en liten formue, men det er ikke slike ting jeg skal konsentrere meg om her og nå. Jeg har heller ikke kompetanse til å si noe som helst om antikviteter og pengeverdien på slikt.
Jeg vil heller skrive om at det som er søppel for noen, kan være en skatt for andre. Dette begynte jeg for alvor å kjenne på da jeg skulle rydde ut av det huset mamma og pappa hadde bodd i fra 1980 til 2002. Det var en mentalt krevende prosess, og det var bortimot umulig å bestemme seg for hva jeg skulle ta vare på. Kunne jeg selge noe? Var det noen andre som kunne ha nytte av det jeg stod med mellom hendene? Kunne jeg kaste det?
Jeg fikk en helt klar følelse av at det som en gang hadde betydd mye for mine foreldre, ikke hadde den samme verdien for meg. Det var de to som hadde gitt tingene mening. Den magiske lampa med vinterlandskap for eksempel, som alltid hadde stått på kaminen, hadde mistet magien. Uten eieren sin var den bare en lampe.
Jeg har hørt noen bruke ordet «garderobeskatt». Det er et plagg, et smykke eller en veske som betyr noe helt spesielt for eieren. Her snakker vi ikke om penger, men om emosjonelle verdier. Det kan for eksempel være noe som er arvet fra et høyt elsket menneske eller som er følelsesmessig knyttet til en sterk opplevelse. Jeg har en slik garderobeskatt. Jeg er faktisk så glad i den at den står under glasskuppel som pynt i stua mi. Her er den. Mammas aller første selskapsveske.
Egentlig kan den vel kategoriseres som skrot, – en ting som ikke har mening hvis det ikke knyttes følelser til den. Jeg knytter masse følelser til denne veska fordi den har vært en del av en kjent og kjær sammenheng.
Noen av tingene våre har vi forsikret fordi de har stor pengeverdi. Andre ting, som betyr mye mer for oss, er uerstattelige, men vil sannsynligvis bli karakterisert som skrot i et dødsbo.
Jeg ønsker å ta vare på det som utløser bilder i hukommelsen min. Jeg vil ha muligheten til ta fram disse tingene og kunne nyte bildene de skaper i hodet mitt.
Denne uka vil jeg fortelle om noen av mine små skatter.
Hilsen fra K-M
Kjære folk 