Kjære folk!
Det er slik at når dei som bur i eit hus er døde, så skal etterkomarane tøme huset for alt det desse menneska eigde.
Då eg skulle rydde i huset til mor og far min, gjekk eg rundt og studerte fotografia, las eitt og anna brev, vatna plantene, lukta på parfymen, tømte askebegeret og smakte på syltetøyet. Alt var slik det hadde vore, men likevel var alt heilt annleis.
Kjære folk!
Av og til dukker det opp historier om noen som har oppdaget at de har ting i hjemmet sitt som er verdt en liten formue, men det er ikke slike ting jeg skal konsentrere meg om her og nå. Jeg har heller ikke kompetanse til å si noe som helst om antikviteter og pengeverdien på slikt.
Jeg vil heller skrive om at det som er søppel for noen, kan være en skatt for andre. Dette begynte jeg for alvor å kjenne på da jeg skulle rydde ut av det huset mamma og pappa hadde bodd i fra 1980 til 2002. Det var en mentalt krevende prosess, og det var bortimot umulig å bestemme seg for hva jeg skulle ta vare på. Kunne jeg selge noe? Var det noen andre som kunne ha nytte av det jeg stod med mellom hendene? Kunne jeg kaste det?
Kjære folk 