Kjære folk!
Det kommer og går mennesker ut og inn av livene våre hele tiden. De aller nærmeste er bofaste og har hvert sitt eget rom i hjertene våre. Av og til fyller en av dem det meste av hjertehuset, og vi retter alle følelsesressursene våre dit denne ene kjære er. Det er sammen med disse, de aller nærmeste, at vi også opplever ren lykke og dyp sorg. Det er disse menneskene vi aldri må glemme å fortelle hvor mye de betyr for oss, og det er disse vi ikke bør gå rundt og ha noe uoppgjort med.
De nærmeste vennene er også viktige medspillere i livet. De betyr mye for at vi skal kunne føle oss sett og likt. Disse menneskene betyr tilhørighet til noen utenom familien, og vi får gleden av å kunne bety noe litt ekstra for dem. Dette er de støttespillerne som liker oss akkurat slik vi er. Dette er også de menneskene utenom familieflokken, som vi har et spesielt ansvar for. Jeg tror ikke vi bør ha for mange slike.
Fjernere venner, kollegaer og bekjente er også viktige der og da, i den sammenhengen de finnes og mens vi har noe felles. Disse kan spre både glede og inspirasjon, og det er stort sett alltid hyggelig å møtes – mer eller mindre tilfeldig.
Jeg har også opplevd at det plutselig kan komme et totalt fremmed menneske vandrende mot meg eller forbi, bli hos meg noen minutter, og ende opp som en person jeg aldri kan komme til å glemme. Det har vært noen slike mennesker på snarvisitt i livet mitt. De var så vidt innom, men de satte alle sitt preg.
Denne uka vil jeg gi leserne av bloggen min fire slike historier. Dette er sanne fortellinger om fire mennesker som hver på sitt vis på svært kort tid satte dype spor og etterlot seg dårlig samvittighet, glede, lengsel og avsky.
Hilsen fra K-M
Kjære folk 