VENNER ER FOLK VI LIKER

Kjære folk!

Nå gleder jeg meg til å legge ut mange innlegg om vennskap denne uka. Det kan ikke bety noe annet enn at vennskap er viktig for meg.

img_2013
Min gode venn, Toril og meg. 

På forskning.no fant jeg dette:
«Det er jammen ikke godt å si hvordan det skulle gå til. Men på en eller annen måte ser det ut til at vi mennesker – åpenbart på et ubevisst plan – greier å gjette oss fram til hvilke av våre medmennesker som er genetisk mer like oss selv. Og så blir vi venner med dem.» Slik tenker to forskere etter å ha studert vennskapet og genene til nesten 2000 amerikanere.

Doktorstipendiat Helga Ask har funnet og bekreftet at de fleste blir kjærester med folk som ligner seg selv, og at likheten øker de første årene man er sammen. Og da spør jeg meg; hvorfor skal ikke «like barn leker best» være like sant for venner som for kjærestepar?

Jeg vet at jeg blir venn med folk jeg liker. Hvis jeg kopler dette sammen med det jeg til nå har lest fra forskningen, så må det altså bety at jeg liker best folk som ligner på meg selv. Høres det egentlig helt bra ut? Men når jeg tenker etter, så er det jo ganske logisk at jo mer ulike folk er, jo lettere vil det bli konflikter, og blir det for mange konflikter, så blir det ikke mye til vennskap.

Nå, når jeg er 65 år, er jeg vel stor nok til å få lov til å unngå de menneskene som trekker meg ned, ikke sant? Jeg må ikke være venn med alle. Nei, jeg trenger ikke engang å forsøke å tilbringe tid sammen med folk som for eksempel klager, syter, baktaler og lyver. Jeg har lov til å si «hei» og skynde meg videre. Jeg er absolutt voksen nok til å unngå fortrolige samtaler med mennesker jeg ikke stoler på, og jeg inviterer ikke gjester jeg ikke trives sammen med i selskap hos meg.

Det finnes selvfølgelig folk som ikke liker meg. Noen av dem liker meg ikke fordi jeg er veldig ulik dem selv, mens andre ikke tåler noe av det jeg er eller står for. De slipper å være sammen med meg, og jeg trenger ikke å prøve å bli venn med dem heller. Jeg har lov til å unngå mennesker som liker meg så dårlig at de ikke vil meg vel, for jeg trenger ikke prøve å like folk som ikke liker meg. Stemmer det? (Jeg skal selvfølgelig oppføre meg skikkelig mot alle, det er ikke det som er saken, men vi trenger ikke å trenge oss på hverandre og bli venner på liksom.)

Hvis svaret på dette er ja, det har du helt rett i, – hvis jeg har lov til å unngå folk jeg ikke liker – gjelder det da bare for litt gamle folk? Hvorfor gjelder ikke dette også for barn og unge? De bør vel heller ikke tvinges til å like alle? Barn hører ofte at de må være venner med alle. Bør vi ikke heller fortelle dem at de skal være vennlige og høflige mot alle? Det er stor forskjell på å være venn og å være vennlig.

Hilsen fra K-M

 

 

 

 

Forfatter: Kjærefolk

Litt om meg: - Har avslutta ei mangslungen karriere innanfor norsk skulevesen. - Har eit meir enn 100 år gammalt hus i Ål i Hallingdal, og synes at det er stas. - Gift, mamma, farmor og bonus- både det eine og det andre. - Stort sett blid, glad og nøgd med livet. Kvifor byrjar ei litt gammel dame med blogging? Eg bloggar fyrst og framst fordi eg er glad i å skrive. Det kan jo også hende at det finnes einkvan som har interesse av å bli invitert inn i kvardagen og tankane til eit heilt vanleg kvinnfolk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s