Kjære folk!
Hvis vi lukker øynene, holder for nesa og putter propper i ørene, kan vi få et bitte lite snev av anelse om hvor viktige sansene våre er i tilværelsen.
Sansing kan vi definere som virksomheten i et sanseorgan, nervebaner og nervesentre, men også som opplevelsen av sanseinntrykk og sansestimulering.
Framover skal jeg skrive litt om begge deler. Hvorfor det, spør du kanskje? Jo, fordi:
- Jeg synes dette er spennende stoff som jeg ikke har vondt av å få repetert/lære mer om
- Jeg ønsker å bruke alle sansene mine, og kjenne etter med hele meg når jeg opplever noe
- Jeg er veldig takknemlig for at jeg har alle sansene mine intakt, og vet at det slett ikke er en selvfølge
- Jeg vet også at sansene svekkes med alderen
I det jeg foreløpig har kommet over av stoff om sansene våre, har jeg funnet mye om syn-, lukt-, hørsel-, smak- og følesansen. Noen skriver også om det de kaller stillingssansen, som holder rede på plasseringen av de forskjellige delene av kroppen vår. Jeg tror jeg har vært borti den sansen ganske ofte, – for eksempel hver gang jeg har ramla på ski, landa hulter til bulter, og likevel har visst hva som var opp og ned på meg selv.
Jeg ble også veldig interessert da jeg leste om balansesansen, og at den registrerer hodets bevegelser og posisjon i forhold til tyngdekraften og bevegelsestempoet. Inne i buegangene i øret finnes det små, væskefylte kanaler, som holder greie på alt dette. Det er når denne balansesansen ikke fungerer optimalt, at vi blir svimle og kvalme. Denne sansen har sannsynligvis aldri fungert særlig bra hos meg, siden jeg ble kvalm og måtte kaste opp allerede som lita jente hvis noen plasserte meg opp i ei huske. Det er nok også derfor jeg trives dårlig på sjøen, – hvis ikke båten er så kjempestor at den ikke lar seg påvirke av normal bølgestørrelse. (Men selv i store skip, – vi har vel alle sett bildene fra cruiseskipet som fikk maskinhavari utenfor Møre og Romsdal i går. Stakkars mennesker. Kalde, livredde og sannsynligvis sjøsjuke. Heldigvis ser det ut til at det vil gå bra.)
I 2014 fikk Edvard og May Britt Moser Nobelprisen for sin oppdagelse av hvordan stedsansen fungerer i hjernen. Jeg er stadig på leit etter min egen stedsans, men har aldri lykkes med å oppdage hvor den har gjemt seg. Hipp hurra for at resten av sanseapparatet mitt fungerer bedre enn sansen for sted og retning.
Nedenfor har jeg listet opp steder jeg har lest meg opp før jeg begynte å skrive om sans og sansing. Så hvis noen er interessert, klar – ferdig – les:
- NHI.no
- Store medisinske leksikon
- Illustrert vitenskap
- forskning.no
- nrk.viten
- blindeforbunder.no
- sykepleien.no
- sansetap.no
- omhelse.no
- vestfoldhørsel.no
- arbeidstilsynet
- apertif.no
- natgeo.no
- universitetsavisa.no
- lekeakademietblogg.no
- familieverden.no
Her er det mye spennende å tenke på, skrive om og bli fasinert av, så jeg tror dette temaet kommer til å vare ett par uker. Selvsagt håper jeg at det blir lesverdig.
Hilsen fra K-M
Kjære folk 