Kjære folk!
Som de fleste andre, har jeg lurt på hva de som er svaksynte ser. Er det helt svart når du ikke ser? Er det i det hele tatt mulig å forklare for en seende hvordan det er å ikke kunne se? Og hvordan er det å se bare litt?
Jeg fant dette sitatet fra Dhita Siauw. Hun er synshemmet, og gir den beste beskrivelsen jeg fram til nå har funnet:
«Where the sun always shines behind a huge stain in the sky, and where your loved one has no face. Where buses have no destination, and where the beautiful moon turned out to be a street-lamp.”
Det gjorde inntrykk. Og jeg ble littklokere.
Jeg har massevis av bilder inne i hodet mitt. Av og til snurrer det en hel film inni der. Mine fantasier er selvsagt sterkt påvirket av alt det jeg har sett. Jeg regner med at svaksynte har like sterk, og sannsynligvis enda rikere fantasi enn det jeg er utstyrt med. Jeg vil også tro at de bildene og fortellingene som svaksynte har i sin hjerne, er sterkt påvirket av resten av sanseapparatet. Men nå sitter jeg her og tror og tenker noe jeg er fullstendig uten erfaring og kompetanse til å mene noe som helst om.
Når jeg tenker på øynene mine og synet mitt, kommer jeg på at jeg bruker øynene mine til mye mer enn til å se med. Synet er jo også viktig et viktig redskap til både kommunikasjon og sosialisering. Det er nesten ubegrenset hvor mange tegn og signaler vi kan gi med øynene. Vi kan se ned, unngå øyenkontakt, stirre rett framfor oss, himle med øynene eller flakke med blikket.
Vi bruker mest øyenkontakt overfor folk vi liker, og vi signaliserer med øynene om vi er interessert i det en samtalepartner sier.
Du som leser dette kan jo bli enig med en du kjenner godt om å utføre en liten test:
Først snakker dere sammen uten å se hverandre inn i øynene i det hele tatt en stund. Deretter fortsetter dere praten mens dere ser hverandre inn i øynene hele tiden. Jeg regner med at dere kunne kjenne forskjellen og hvor viktig blikket er i en samtale.
«Noe mykner, noe springer fram, når jeg ser inn i øynene til en søster og ser et hjerte som forstår.» Sanna Kane
Jeg er veldig takknemlig for synet mitt, og jeg klarer selvfølgelig ikke å forestille meg hvordan det ville være å leve uten.
Jeg merker også hvor bra det er å tenke over slikt. Ved å skrive dette blogginnlegget har jeg blant annet fått større forståelse for hvor viktig det er med økonomisk støtte til øyenforskning og til tilrettelegging for et samfunn for alle.
Sjå,
seier eg
sjå der!
Ja,
seier du og myser.
Og der,
seier eg,
den var fin,
var han ikkje?
Kva då?
seier du
og har reist
til ein heilt annan stad.
Høyr,
seier eg,
høyr no.
Ja,
kviskrar du
med attlatne auge.
Hilsen fra K-M
Kjære folk 