Kjære folk!
Burde det heller hete «Jeg har sansene for deg»?
Å «ha sansen for» er mye brukt i forbindelse med gryende forelskelse, – men har forelskelse så mye med sansene å gjøre egentlig? Denne intense opplevelsen av lykke og velvære skyldes jo først og fremst hormoner som utløser en slags rus i kroppen.
Vi forelsker oss i en vi ligner på. Vi er altså utstyrt med sansen for likhet, og dette gjelder visst alt fra ansiktsform og øyenfarge til interesser og lungekapasitet. Jeg har ikke klart å finne noe eget navn på denne sansen.
Når vi er sammen med den personen vi er forelsket i, er det som om sansene blir forsterket. Berøring fra den utkårede kan føles helt elektrisk, og vedkommende lukter til og med bedre enn alle andre. Samtidig sies det at forelskelse gjør blind. Hvordan kan dette henge i hop?
Ved forelskelse skjer det to viktige ting samtidig. Den delen av hjernen som har med belønning å gjøre, blir særdeles aktiv, men resten av hodet tar ferie. Dermed slutter det systemet som får oss til å vurdere oppførsel og troverdighet hos andre mennesker å fungere.
Dette betyr rett og slett at forelskelse gjør oss dummere og mye mindre kritiske. Vi blir altså dårligere i stand til å ta gode valg for oss selv og for framtida vår. Jeg har selv hatt perioder i livet mitt da gode venner har spurt: «Hva i all verden er det du ser i han der?», – og når jeg tenker tilbake, er jeg helt ute av stand til å finne et godt svar på det spørsmålet. Svaret må bli: Jeg var blind.
Jeg hørte nylig at de ekteskapene som har best sjanse for å lykkes, er de som gifter seg med bestevennen sin. Hodestups forelskelse er et dårlig grunnlag å bygge noe særlig annet på enn å oppfylle Ernas ønske om at vi i Norge skal føde flere barn.
For å svare på det spørsmålet jeg stilte innledningsvis; burde det ved forelskelse hete at jeg har sansene for deg?, – så er svaret nei! Hvis noen sier til deg at de har sansen for deg, så betyr det at de er i ferd med å sette sanseapparatet sitt ut av drift, – og slike folk er ikke helt til å stole på, er de vel?
Størst av alt,
seier dei, men
kor stort er
størst?
Kor lite vil alt
vere utan
dette store?
Er me små aleine
og store
berre når me elskar?
Kvifor skal dette store
gjere at eg
kjenner meg
så lita?
Størst av alt,
seier dei, men
kva er
alt?
Det veit vel ingen?
Vert då størst
av alt
utan meining?
Du er alt for meg,
har eg høyrt
vore sagt
heldigvis ikkje
til meg.
Då hadde eg visst
det var lygn
Og eit veit eg:
lygn
det likar eg
ikkje.
Hilsen fra K-M
Kjære folk 