Kjære folk!
Alle er redde for noe, ikke sant? Noe av det er så enkelt å takle at det bare er å holde seg borte fra det. Andre ting er større, og kan bli liggende som en mørk sky over tilværelsen hvis en ikke klarer å pakke det såpass langt bort at det ikke stjeler både livslyst og virketrang.
Redd?
Jeg?
nei, nei,
lang ifra.
Jeg bare
liker meg best
her
med beina oppunder meg
i sofaen.
Det er så mye der ute.
Du vet det, ikke sant?
Men redd?
Jeg?
Nei, nei.
Selvfølgelig er jeg redd for at det skal skje noe vondt og vanskelig med noen av de menneskene jeg er aller mest glad i. Mine aller høyeste ønsker og håp inkluderer jo den nærmeste gjengen min. Det er disse menneskene livet mitt til syvende og sist dreier seg om. Sånn er det for meg. Slik er det sannsynligvis for alle. Men det gjelder å ikke bekymre seg unødig. Mine bekymringer hjelper verken meg eller andre. Jeg tror til og med at bekymringene mine kan gjøre mer skade enn gavn.
Kloden vår har feber. Det bør vel bekymre oss? Klimaendringene gjør at isbreer trekker seg tilbake. Temperaturen i havet øker og havnivået stiger. Det er stor risiko for tørke mange steder. FNs klimapanel skriver at den globale gjennomsnittstemperaturen har økt like raskt de siste 15 årene som hele perioden fra 1951 og fram til i dag. Dette er skummelt, men det hjelper jo ikke å la det bli med å bekymre seg. Denne våren har barn og unge gått fra bekymring til handling. De har demonstrert og streiket i det som har vært det største ungdomsopprøret verden har sett. Demonstrasjoner og streiker gir tydelig beskjed om hva de som kommer etter oss er redde for. De fortjener støtte og at vi alle bidrar for å nå klimamålene.
Bør vi også bekymre oss for verdensfreden? Hvem er i tilfelle den største trusselen? Iran? USA? Russland? Nord-Korea? Urettferdigheten?
Jeg blir tryggere av å følge godt med på nyhetene, snakke om det og prøve å forstå. Det nytter i alle fall ikke å ligge våken om nettene og bekymre seg. Det eneste jeg kan gjøre er å støtte dem jeg mener har de beste politiske løsningene.
Jeg registrerer at jeg har sluttet å skrive redd og gått over til å skrive bekymret. Er det en forskjell? Redd? Bekymret? Uansett skal slike følelser ikke få overtaket i livet mitt.
Nå passer det bra med et velkjent sitat fra den amerikanske teologen Reinhold Niebuhr:
«Gud, gi meg sinnsro til å godta det jeg ikke kan forandre, mot til å forandre det jeg kan, og visdom til å se forskjellen.»
Hilsen fra K-M
Kjære folk 