Kjære folk!
Nå når jeg er godt i gang med å skrive om ting som gjør meg redd, skremmer eller bekymrer meg, er det to ting som angår helse jeg må nevne.
Antibiotikaresistente bakterier
Det at bakterier utvikler resistens mot antibiotika og at dette er et økende problem både i Norge og internasjonalt, kan gjøre meg ganske engstelig hvis jeg tenker for mye på det.
Antibiotikaresistens innebærer at bakterier lever videre og formerer seg, selv om de blir utsatt for antibiotika. Det igjen betyr at infeksjoner blir vanskeligere å behandle, det blir større fare for komplikasjoner og økt fare for at enda mer resistente bakterier skal dukke opp.
Nå i juni advarte til og med Folkehelseinstituttet oss mot å komme i den situasjonen at vi lander på et sykehus i Italia eller Hellas. Risikoen er nemlig stor for å bli utsatt for resistente bakterier i disse landene.
Jeg synes dette er ganske skummelt, og håper alle er med på å redusere den totale bruken av antibiotika og bruke det kunnår det er helt nødvendig. Antibiotika må barebrukes på alvorlig syke pasienter som virkelig trenger det.
Alzheimer
En dag for noen måneder siden, da jeg hadde satt meg ned for å skrive handleliste, klarte jeg ikke å huske navnet på det jeg hadde et helt klart bilde av inne i hodet. Jeg visste hvordan den store frukten så ut, at jeg skulle bruke den i kyllingsalaten og at jeg skulle kjøpe den varianten som lå oppskåret i boks. Men at det het ananas, det klarte jeg ikke å få fram.
Før Asiareisa vår, spurte ei venninne meg hvor reisa skulle starte. Jeg kunne ikke huske navnet på stedet. Jeg kunne fortelle at det var en by, en stat og ei øy, men navnet Singapore var ute av hodet mitt. Det dukket først opp 30 minutter etterpå mens vi snakket om noe helt annet.
Har jeg egentlig noen grunn til å frykte dette? Sannsynligvis ikke. Jeg har ingen andre kjente kjennetegn på at jeg er i faresonen. Likevel er jeg småredd for å bli en av dem som ikke husker hvordan kaffetrakteren fungerer og ikke forstår hvilken tid det er på døgnet. Men mest av alt er jeg redd for at barna mine skal få en mamma med nesten tomt hode. Jeg får gjøre det jeg kan for å holde både kroppen min og hodet mitt i aktivitet.
Egentlig er nok ingen av disse helsebekymringene mine sterke nok til å komme inn under kategorien redsel. Jeg klarer fint å tenke dem unna meg og putte dem ned i den arkivmappa som er merka med «nesten helt uaktuelle bekymringer».
Jeg bekymrer meg vel egentlig mindre om noe av dette enn om at det kanskje kan komme lus på rosene.
Til slutt i dag et fint sitat med ukjent opphav:
«Bekymringer er som en gyngestol: Den gir deg noe å gjøre, men den får deg ingen steder.»
Hilsen fra K-M
Kjære folk 