ER JEG EGENTLIG EI PYSE?

Kjære folk!

Jeg må innrømme at jeg er litt redd for ett par ting til i tillegg til alt det jeg allerede har skrevet opp. Kanskje jeg er ei pyse? Det begynner å bli ei ganske lang liste dette her:

1. At det skal skje noe vondt og vanskelig for dem jeg er glad i
2. Verdensfreden
3. Klimaet
4. Antibiotikaresistente bakterier
5. Alzheimer

6.Hester:
Det er mulig å være redd for noe du synes er kjempevakkert. Jeg er nemlig redd for hester, selv om jeg elsker å se på dem, – men bare dersom det er gjerde mellom dem og meg. Jeg tror jeg vet hvorfor jeg er redd.

En gang da jeg var 9 – 10 år gammel, skulle jeg gå bortover en skogsvei der jeg pleide å gå ganske ofte. Jeg var alene, jeg hadde åpnet grinda og gått noen meter bortover stien da jeg både hørte og så den store, brune hesten komme galopperende mot meg. Jeg har ingen anelse hvordan det gikk for seg, men redselen må ha gitt meg spenst og styrke jeg aldri siden har vært i besittelse av. Jeg fant meg selv igjen med bankende hjerte på den andre sida av gjerdet.
Jeg vet det! Jeg bør ta ridetimer!

7.Masker
Den største delen av vår kommunikasjon med andre mennesker skjer med ansiktet. Når fjeset er dekket av en maske, blir det helt umulig å lese denne personens sinnstilstand. Det er også vanskelig å vite om han eller hun du har foran deg vil deg noe godt eller vondt.

Jeg tror vi var 12 år gamle. Vi var hjemme alene hos meg. Det var kveld og vi lekte gjemsel med lyset av i alle rom. Oppe på skapet på soverommet lå familiens julebukkmasker. Den ene var hvit, gjennomsiktig og uttrykksløs. Jeg syntes den var fryktelig ekkel. Ved siden av skapet, like ved lysbryteren, var det akkurat plass til en tolvåring. Min kjære, snille venninne kombinerte alt dette. Hun tok på seg maska og krøp inn ved siden av skapet. Der stod hun stille og var helt umulig å finne helt til jeg gav opp letingen og slo på lyset. Det første og eneste jeg da så, var den grusomme maska noen få cm unna hånda mi. Jeg skvatt så forferdelig at jeg fremdeles kan kjenne det når jeg tenker på det.

Jeg liker meg ikke så godt når de Halloweenutkledde ringer på. Jeg åpner, smiler og deler ut godteri, men hjertet dunker ekstra hardt og fort.

Jeg vet jo selvfølgelig at det er mye større grunn til å være skeptisk overfor folk uten maske, – de som har smil som aldri når øynene.

Hilsen fra K-M

Forfatter: Kjærefolk

Litt om meg: - Har avslutta ei mangslungen karriere innanfor norsk skulevesen. - Har eit meir enn 100 år gammalt hus i Ål i Hallingdal, og synes at det er stas. - Gift, mamma, farmor og bonus- både det eine og det andre. - Stort sett blid, glad og nøgd med livet. Kvifor byrjar ei litt gammel dame med blogging? Eg bloggar fyrst og framst fordi eg er glad i å skrive. Det kan jo også hende at det finnes einkvan som har interesse av å bli invitert inn i kvardagen og tankane til eit heilt vanleg kvinnfolk. Vis alle innlegg av Kjærefolk