Kjære folk!
Norge er et av landene i verden med minst ulikheter. Men forskjellen på hva folk tjener har økt siden 2009, og fra 2013 til 2015 økte ulikhetene med 9,7%. Det er en slags politisk enighet om at de økonomiske ulikhetene er økende, men den store uenigheten ligger i forklaringen og eventuelle tiltak for å gjøre noe med det.
Tall kan være både kjedelige og vanskelige å forstå seg på, men ganske nødvendige for å begripe sammenhenger. Inntekstulikhetene har vært økende i alle de siste 15 årene. I 1986 fikk den fattigste tidelen av husholdningene 4,5% av samfunnets inntekter etter skatt. I 2016 hadde dette gått ned til 3,6%. For den rikeste tidelen av husholdningene var utviklingen motsatt. Her var økningen i samme periode fra 18,1% til 21,7%. Dette er de ferskeste tallene jeg fant og som jeg samtidig forstod. Det dette i alle fall viser, er at de rikeste altså får en stadig større del av kaka.
En ting som er helt klart er at fagbevegelsen står helt sentralt når det gjelder å bevare små forskjeller. I sentrale oppgjør blir inntektene til dem som tjener minst løftet mens lønna til dem på toppen, blir holdt igjen.
Når vi vet at i land der ulikhetene er store, stoler folk mindre på hverandre, er rusmiddelbruk mer utbredt, er barnedødeligheten høyere, lider flere av fedme, er voldskriminalitet vanligere og der sitter også flere i fengsel, – hvorfor går da ikke alle politiske partier inn for å minske de økonomiske forskjellene mellom folk?
Jeg har også lest forskning som støtter at små forskjeller mellom folk fører til økonomisk vekst og dermed også er god næringspolitikk.
Når alle, både forskere og politikere er enige om at på dette området er samfunnet vårt på vei i feil retning, hvorfor blir det da ikke gjort noe med det?
3. november 2018 leste jeg en artikkel av Edvard Hoem som han hadde kalt «Stå i forandringa, bygg nye fellesskap, insister på at det nyttar». Der skriver han blant annet: «Dei økonomiske skilnadene mellom folk, i verda og i vårt eige land aukar fordi så mange har gløymt at likeverd var eit vilkår for framveksten av demokratiet. Når skilnaden mellom fattig og rik blir større og større, kan også det norske demokratiet forvitre.»
Det er nesten 100.000 barn i Norge som vokser opp i fattigdom. Barn er uten mulighet til å forandre sin egen situasjon. Dette er det offentliges ansvar. Politikerne våre må gjøre det de kan slik at alle barn får en god barndom.
Kan jeg gi min stemme til et politisk parti som ikke går aktivt inn for å minske ulikhetene?
Hilsen fra K-M
Kjære folk 