Kjære folk!
Mange starter på nytt 1. januar med nyttårsforsetter og forventninger til seg selv om et sunnere liv og bedre vaner. Jeg har følelsen av å få lov til å starte på nytt hver høst. Da er jeg klar for å snu steiner, åpne dører og leite etter bortgjemte skatter. Det ligger mye uopplevd og uoppdaget og venter på meg rundt svingen og over bakketoppen. Det er jeg helt sikker på. Kanskje ligger det noe spennende og glitrer rett borti hogget her. Det får jeg aldri vite hvis ikke jeg er villig til å ta på meg skoa, gå ut og finne det ut.
Selv om jeg er 66 og vel så det, er det svært lite jeg er for gammel til. Det hender litt oftere enn tidligere at jeg bokstavelig talt må stanse opp og ta meg en liten pust i bakken, jeg vet også godt at ikke alt ser like elegant og kledelig ut, – noe kan bli direkte flaut hvis jeg prøver meg, og jeg orker heller ikke å bære på så tung bagasje som før. Da passer det jo bra at alderen har gjort at jeg har kunnet legge ifra meg en del ting som jeg bar med meg i yngre år. Ansvar for eksempel. Jeg trenger heller ikke tillatelse. Jeg er stor jente og gjør som jeg vil.
Om våren er det så mye som skal gjøres at det sjelden blir tid til en indre vårrengjøring. Jeg tar fatt på slikt om høsten. Når dagene blir både kortere og kaldere er det mer tid til overs som kan benyttes til å rydde litt i den indre «roteskuffen». Det kan være at jeg har spart på noen inngrodde vaner. Jeg har også muligens et tankemønster eller to som bør byttes ut. Hvis jeg skal finne ut av dette, må hjernecellene mine mates, – eller kanskje det holder med litt utlufting. Slik opprydding kommer ikke av seg selv. Den må planlegges.
Høsten skal heldigvis ikke bare handle om alt det jeg bør. Det jeg har lyst til skal selvsagt også få plass.
Men det er så lett å synke ned i sofaen og gripe etter fjernkontrollen. Vi snakker ofte om at vi burde ha vært der, hørt dem, sett det ene og det andre, – men så blir det ingenting av noe av det. Hva er unnskyldningen? Det er så dårlig vær. Jeg er litt sliten i dag. Det er sikkert ikke billetter igjen. Nei, det er ikke sikkert at det er det, hvis vi er seint ute.
Jeg er nok ikke så veldig spontan av meg, – derfor er det bra at jeg har en å legge planer sammen med, – og som faktisk liker å legge planer. Det får oss begge opp og ut, hver for oss eller sammen. I neste blogginnlegg vil jeg vise fram litt av det vi har liggende i opplevelsesskuffen vår, og noe av det vi har planlagt slik at vi får matet og luftet hjernecellene våre.
Hilsen fra K-M
Kjære folk 