Kjære folk!
Å vakne ein morgon og vere glad, – det er fint det!
Me må prøve å gjere dette til ein god laurdag, – uansett.
Eit nyhende som har fanga merksemda mi
Det er tøffe tider og det er svært mange vonde og vanskelege saker i media om dagen. Eg blir opprørt, lei meg og sjeldan glad av det eg høyrer og ser. Corona-viruset ser ut til å spreie seg dobbelt så raskt som vanleg influensa, det er blodig alvor i Syria, ingen ser ut til å ville hjelpe flyktningane i Tyrkia og Hellas, børsane kollapsar og 111 000 born i Noreg lever i låginntektsfamiliar. Eg undrar meg over kva dette gjer med oss når me ikkje møter noko å vere glade for, noko som gjev håp eller noko som triggar lysta til å gjere ein innsats.
Eg har freista å finne positive nyhende, noko som kan bringe fram forventning, noko å stole på eller i det minste eit lite smil. Her er det eg har funne den siste veka:
- Ein ingeniør tilsett i Horten kommune har funne opp ein slags datadings til å putte i kloakkummane og kople den til nettet slik at dei kan overvake stoda på dataskjermane sine i kommunen.
- Vegastrond er mest kjent for å vere ei av dei bygdene i Noreg som oftast har vore isolert av snøskred. Fram til no har ikkje vegen vore stengt ei einaste gong denne sesongen.
- Arbeidet er i gang med å teste ut ein ny metode som kan korte ned vaksinasjonsperioden frå tre år til to månader for dei som er sterkast plaga av pollenallergi.
Det hyggelegaste eg har høyrt på Nyheitsmorgon denne veka, er at det er 75 år sidan Tove Jansson sine innbyggjarar i Mummidalen kom på trykk. I Mummidalen er det mogeleg å hente mykje fin trøyst. Mummimamma seier noko slikt som at det er viktig å passe på den nære verda si når alt er så vondt og vanskeleg i den store verda. Derfor må nokon syrgje for at det vert servert saft på verandaen kvar kveld.

Hadde det vore ein idé med minst eitt positivt nyhende i kvar kveldssending med siste nytt? Kan me få det i tillegg til saft på verandaen? Hadde det ikkje vore mogeleg å presse inn ei bitte-lita gladmelding sjølv i slike vanskelege tider? Me treng litt håp og eit lite smil medan me solidarisk deltek i dugnaden og vaskar hender, held fysisk avstand til kvarandre og held oss heime.
Eit ord å snu og vende på
Ordet mitt i dag er veg.
Rett som det er står me overfor eit vegval. Me må bestemme oss for korleis me skal kome oss frå A til B. Skal eg velje den vegen som er den raskaste eller den sikraste? Er det viktig å spare krefter eller vil eg oppleve mest mogeleg på vegen. Kan eg flotte meg eller må eg reise billig? Skal eg ta den kortaste eller den hyggelegaste strekningen?

Me har så mange mogelege val at det er forholdsvis lett å gå seg vill. Me må stadig vekk bestemme oss, ta avgjersler og gong på gong dukkar det opp eit vegkryss som overraskar oss. Er den sidevegen ein snarveg eller ein omveg? Kanskje eg burde ha snudd, ombestemt meg og tatt en liten avstikkar?
Ei god venninne av meg var ute på tur i fjellet langs ei raudmerka løype. Ho gjekk saman med eit pratsamt og nysgjerrig, lite barnebarn og ho bestemor fekk blant anna spørsmål om kvifor det var måla slike raude flekkar på steinar og greiner langs den stigen dei gjekk. «Når me ser ein slik raud flekk», forklarte bestemor, «då veit me at me er på rett veg.» Barnebarnet verka å vere nøgd med forklaringa. Etter ei stund fann dei ei ganske tjukk grein som låg på stigen. Greina hadde raud målingsflekk. Veslejenta tok opp greina, snudde seg mot bestemora og sa: «Dersom me tek med oss denne, då kan me alltid vite at me er på rett veg.»

Ein av grunnane til at det er fint å ha nådd alderen «litt gammal», er at så mange vegval er unnagjort at det kjennes tryggare å fortsette vandringa. Etter å ha gjort kloke val, feilval, modige og feige val, kan modne kvinner våge å gå vidare med akkurat så rak rygg som fysikken tillet det.
Det har ikkje alltid vore asfalt og godt belyst. Nokre vegar har vore tronge, krokete og bratte. Av og til har det også vore naudsynt å gå heilt aleine. Me har klatra oppover, sklidd ned att og ved nokre tilfelle har det vore uråd å kome seg vidare utan hjelp.
Langs den vegen eg har valt, har eg støytt på andre vegvandrarar av mange slag. Eg har vore heldig å få gode vener, men også helst på verstevener og dei aller beste uvenene. Eg har kyssa mange froskar, men berre eit fåtal viste seg å vere ein prins. Eg har gått minste motstands veg og budd ei stund på betringens veg. Eg innbiller meg også at eg har vore så heldig at eg nokre gonger har fått vise veg.

No er eg her, og framleis har eg heldigvis vegval framfor meg. Nokre av dei er eg budd på, medan andre vil kome overraskande på meg. Eg veit ikkje kor langt og kor mange gonger eg må gå på umerka vegar eller vegar utan ljos, men eg håpar i alle fall at eg unngår å rote meg inn på ein blindveg
Ei lita kjensle
Når tankane sviv innom einkvan frå den gongen, ein av dei me aldri meir kan få møte andlet til andlet, då kan kjenslene bli til både smak og musikk.
Her er to:
1.
Han var ikkje den fyrste, berre
nesten
Eg veit ikkje om det var graset
som lukta
eller kysset
som smakte som
små, grøne eplekart
2.
Eg spelar den valsen
og dansar
fordi eg vil drøyme deg
ein gong til,
fordi med deg
var det morosame nedoverbakkar
heile vegen
Heilt til den dagen
det ikkje sat fleire songfuglar
på morgonkvisten

***
Vart dette litt trist?
Litt trist kan av og til vere litt godt. Slike kjensler er beviset på at det har vore folk som kom til å bety mykje, innom i livet.
Eg håpar alle har gode planar for laurdagen sin. Sjølv om me alle no stort sett held oss heime, er det lurt å skaffe seg minst ei dagleg oppleving; lese noko fint, lytte til noko vakkert eller smake på noko godt.
Helsing frå Karen-Margrethe