Kjære folk!
Da jeg var liten, var jeg så heldig at jeg ofte ble lest høyt for. Jeg fikk sitte på et trygt fang, lene meg inntil og drømme meg bort. En av yndlingsbøkene var Per Pusling flytter inn av Astrid Lindgren. Som enebarn ønsket jeg nok av og til at jeg også kunne ha en slik liten tass boende under senga eller inne i kjøkkenbenken. Det var heller ikke vanskelig å forestille seg hvordan det ville være å sette pekefingeren på en spiker, si «killevippen» og bli like liten som en pusling.
I boka bader Kjell og Per Pusling i ei geléskål. Vi hadde også ei skål som det pleide å være eplegelé i. Den lignet ikke på skåla i boka i det hele tatt, og jeg ble like forundret hver gang jeg så i Per Pusling-boka mi og oppdaget at skåla der ikke var lyseblå slik som den vi hadde på vårt kjøkkenbord.
«Men i all verden, er du våt i håret?» sa mor.
«Ja, jeg har badet,» sa Kjell.
«Badet?» sa moren hans. «Hvor har du badet?»
«I den der,» sa Kjell og pekte med et smil på geléskåla, som stod på bordet full av gelé.
Da forstod mor og far at han bare spøkte.
«Så moro å se at du er i godt humør igjen,» sa far.
«Ja, stakkars gutten min, sa mor. «Det er virkelig synd at du skal være så alene hver dag.»
Kjell kjente at noe rørte seg innenfor trøya. Noe varmt, noe veldig varmt.
Da jeg ryddet ut av mine foreldres hus, var det helt uaktuelt å selge, kaste eller gi bort den blå geléskåla, – selv om den kanskje bare er noe skrot.
Hilsen fra K-M
Kjære folk 