Kjære folk!
Jo mer jeg tenker på dette med identitet, jo mer og mer betydningsfullt og spennende blir det. Jeg snakker ofte med barn om slikt som jeg først nå fullt ut forstår at handler om identiteten deres. De er opptatt av hvordan de var som baby, morsomme ting de sa da de var små, hva navnet deres betyr og hvorfor de fikk akkurat det navnet de fikk, hva de liker og ikke liker og for eksempel om fødselsdatoen deres. Jeg vet jo selv at når noen nevner mindato, da skjer det noe inni meg. Det samme skjer når jeg hører bryllupsdatoen min, 8. mars, 1. og 17. mai, – og følelsene disse datoene skaper, har jo nettopp med min identitet å gjøre. Vi har alle våre egne puslespillbrikker som til sammen blir den vi er.
Jeg har tidligere vært inne på om det er mulig å bestemme seg for å forandre egen identitet, og jeg har ett par eksempler som jeg lurer på om kan komme inn under slikt vi kan og bør gjøre noe med.
- I Aftenposten 11. februar i år hadde professor Bernt Hagtvet et svært interessant debattinnlegg med overskrifta «Alminnelig vennlighet er sivilisasjonens fellesnorm» Han skriver blant annet: «Utlendinger bemerker ofte vår mutte uhøflighet, vår innadvendte tafatthet og manglende evne til small talk.» Da jeg leste dette, kom jeg til å tenke på om dette var en beskrivelse av en del av vår felles identitet. Bernt Hagtvet spør: «Er det fordi vi som et bondefolk opplever konversasjon som et borgerlig nytelsesmiddel og derfor klassebestemt og bunnfalskt? Eller er det – å gru! – vi har ikke så mye å si?»
Vi har jo mye å fortelle og snakke om, har vi ikke? Dette må det da bestemt være mulig å gjøre noe med! - Er det bare jeg som synes det er veldig mye klaging, syting og surving ute og går? Er det slik at vi har lettere for å klage og skrive avisinnlegg når noe ikke er bra enn vi har for å rose når noe er tipp topp? Hvis det er slik at klaging har fått en større plass i adferdsmønsteret vårt enn å skryte, da burde vi kanskje sørge for å endre litt på det.
Selvfølgelig har identitet og selvfølelse også noe med hverandre å gjøre. Å ha god selvfølelse må vel bety at vi kan kjenne på at vi er bra nok som vi er og at selv om vi får kritikk, så må vi nødvendigvis ikke prøve å forandre oss. Det kan jo hende at svaret på kritikken er «dette har jeg tenkt over, og jeg har faktisk funnet ut at på dette området vil jeg fortsette å være akkurat som jeg er».
Verden har forandret seg, og slett ikke alltid til det bedre. Jeg mener virkelig at både de unge og de unge voksne står overfor mange flere «identiteskrav» nå enn det vi gjorde tidligere. Vi både jobbet fullt og hadde hus, hjem og unger å ta vare på, men det fantes få interiørblader som fortalte oss hvordan vi skulle innrede stua, ingen forventet at vi skulle trene opp verken sommerkroppen eller sprettrumpa og vi slapp også å legge ut bilder på instagram for å vise fram hvor vellykkede liv vi hadde. Jeg er redd for at det finnes så mange forventninger til hva vi liksom må at det har blitt tøffere å gjennomføre og stå i det vi virkelig må. Kanskje det er ok å skaffe seg noen riper i denne kunstige identitetslakken?
Hilsen fra K-M
Kjære folk 