Kjære folk!
Eg har dei med meg heile tida. Det er ei fin bør. Eg ser på dei ofte, og det er både litt trist og ei god trøyst. All denne kjærleiken frå generasjonane før meg. Alt dette håpet som sit som fastspikra i fem gullringar.

Kjære folk!
Eg har dei med meg heile tida. Det er ei fin bør. Eg ser på dei ofte, og det er både litt trist og ei god trøyst. All denne kjærleiken frå generasjonane før meg. Alt dette håpet som sit som fastspikra i fem gullringar.

Kjære folk!
Hendene har sitt eget språk. De sier mye, og de kan avsløre oss. De snakker høyt selv når vi ikke åpner munnen. Bare hør her:
Kjære folk!
«Eg ser på hendene dine», sa mor mi. «Dei held på så mjukt og samstundes så raskt. Dei er gode å sjå på.» Dette er noko av det eg hugsar best av alt det ho sa til meg. Det gjorde noko med meg. Når eg er lei meg, så ser eg på hendene mine. Ho hadde rett. Dei er mjuke og raske. Det er heilt sikkert dine og.

Kjære folk!
Kvar av oss har to hender. Dette er armens ytste og mest rørlege del. På kvar hand sit vanlegvis fem fingrar, og ei hand har 27 knoklar.
Då menneska byrja å gå på to, utvikla hendene seg til reiskap som kunne gripe og føle. Tenkjer du av og til på desse hendene dine?

Kjære folk!
Dette er det tolvte innlegget eg skriv om sansar og å sanse. Eg har lært myke, tenkt mykje og kjent etter kva dette temaet har å seie for meg i mitt eige liv. Eg trur eg kan seie det slik at resultatet av desse dagane, er at eg har bestemt meg for å vere meir medviten når eg ser, høyrer, luktar, smakar og kjenner på noko. Eg vil prøve å ta imot det som kjem med opne sansar og bruke både tankar og kjensler til å gjere meir av det som er bra.

<a href=»https://www.bloglovin.com/blog/19868091/?claim=st4qexmda3k»>Follow my blog with Bloglovin</a>
Kjære folk!
Eg har sansen for mykje og for mangt. Heldigvis er det nokre som har sansen for meg og. Det kjennes godt!
Eg brukte å seie det slik at det var tre slags skapningar eg hadde draget på: Bikkjer, småungar og gamle gubbar. Då var det vel heller ikkje så merkeleg at dei hadde draget på meg.
Kjære folk!
Burde det heller hete «Jeg har sansene for deg»?
Å «ha sansen for» er mye brukt i forbindelse med gryende forelskelse, – men har forelskelse så mye med sansene å gjøre egentlig? Denne intense opplevelsen av lykke og velvære skyldes jo først og fremst hormoner som utløser en slags rus i kroppen.

Kjære folk!
Høres det trist ut når jeg sier at jeg har sansen for å være alene? Men nei, det er ikke trist i det hele tatt, for det er jo bare når vi er helt alene at vi klarer å være fullt og helt oss selv.

Helt alene! Helt for meg selv! For meg har disse ordene like god klang som en fin hemmelighet bare jeg eier. Det er jo stor forskjell på alene og ensom, ikke sant?