Folk – Side 4 – Kjære folk

FOLK OG TING – hvordan gikk det?

Kjære folk!

4. januar skrev jeg dette:
I de nærmeste ukene har jeg tenkt å sette disse to, folk og ting, opp mot hverandre. Jeg har tenkt å gi dem noen uker hver på bloggen min. (…) Tre uker med mennesker og tre uker med ting. Så får vi se om jeg klarer å følge planen og om det kan bli interessant.»

Nå har disse seks ukene gått, og jeg synes det er spennende å finne ut hvilke temaer som har engasjert mest. (Dette er helt sikkert interessant bare for meg selv, så ikke gidd å lese videre hvis slike oppsummeringer interesserer deg sånn omtrent i ankelhøyde.)

Fortsett å lese «FOLK OG TING – hvordan gikk det?»

EG HUGSAR GODT DESSE DAMENE

Kjære folk!

No når denne veka med menneskemøte på bloggen min snart er slutt, vil eg tenkje attende på tre damer eg ofte møtte i tidleg barndom. Eg snakka aldri med dei, men eg visste godt kva dei heitte og kvar dei budde.

Fortsett å lese «EG HUGSAR GODT DESSE DAMENE»

HAN EG SÅ GJERNE SKULLE HA GLØYMT

Kjære folk!

Han var ein heilt vanleg, litt eldre mann. Han hadde brune sko med saum oppå ved lissene. Han hadde dokumentmappe. Den var svart og utan hank. Han hadde ingenting på hovudet og ganske buskete augnebryn. Eg vil ikkje hugse denne mannen, men eg gjer det.

Fortsett å lese «HAN EG SÅ GJERNE SKULLE HA GLØYMT»

TYPEN I SLOTTSPARKEN

Kjære folk!

Eg hugsar ikkje kvar eg kom frå eller kva eg skulle. Eg berre veit akkurat kvar eg var og at det var haust. Det var ein av desse dagane då det var vanskeleg å vite kva ein skulle ha på seg. Eg hadde tatt på meg litt for lite. Det var kaldt. Eg gjekk med raske skritt, hadde Slottet bak meg og Karl Johans gate midt imot.

Fortsett å lese «TYPEN I SLOTTSPARKEN»

CHRIS

Kjære folk!

Vi var i Roma. Vi hadde det fantastisk. Vi hadde vandret i overfylte gater, spist pasta ved små fortausbord med rødrutete duker og prøvd å få med oss de historiske høydepunktene. Vi var slitne, vi var sultne og det var kveld. Det var flere restauranter i nærheten av hotellet, og vi valgte den første og beste. Mens vi spiste, fyltes restauranten opp med gjester, og det summet rundt oss med språk fra mange land. Jeg la merke til et par ved nabobordet. De så ut til å hygge seg, og jeg registrerte at hun smilte så pent mot alle som kom i nærheten av henne.

Fortsett å lese «CHRIS»

DEN GAMLE DAMA MED DET VAKRE HÅRET

Kjære folk!

Jeg hadde bestemt meg for noe. Det var kanskje et nyttårsforsett, jeg husker ikke, men jeg hadde merket meg at jeg ofte tenkte pene ting om folk uten å si det høyt. Derfor hadde jeg bestemt meg for at det fine jeg tenkte om de menneskene jeg møtte, skulle jeg ikke bare si høyt til noen, jeg skulle formidle det direkte til den det gjalt. Det er jo bedre å snakke til enn å snakke om, ikke sant? Dette hadde gått bra lenge, og det hadde vært bare hyggelig. Alle liker jo å høre gode ting om seg selv. Jeg må selvsagt legge til at jeg ikke driver med smisk. Det skal være sanne, fine ting.

Fortsett å lese «DEN GAMLE DAMA MED DET VAKRE HÅRET»

MENNESKENE I LIVET MITT

Kjære folk!

Det kommer og går mennesker ut og inn av livene våre hele tiden. De aller nærmeste er bofaste og har hvert sitt eget rom i hjertene våre. Av og til fyller en av dem det meste av hjertehuset, og vi retter alle følelsesressursene våre dit denne ene kjære er. Det er sammen med disse, de aller nærmeste, at vi også opplever ren lykke og dyp sorg. Det er disse menneskene vi aldri må glemme å fortelle hvor mye de betyr for oss, og det er disse vi ikke bør gå rundt og ha noe uoppgjort med.

Mange skopar i gangen betyr besøk av noen av menneskene i livet mitt.

Fortsett å lese «MENNESKENE I LIVET MITT»

BESTEVENNER OG VERSTEVENNER

Kjære folk!

Tidlig på 1980-tallet hadde jeg en ganske aktiv skriveperiode. Det var før det som tidligere het Norsk Lærerlag kom inn i livet mitt og la beslag på mye av både tidsbruk og tankevirksomhet. Da jeg rydda opp i skrivebordsskuffene mine her en dagen, fant jeg flere bunker med dikt fra denne tida. Noen av dem lå i en mappe merka «bestevenner og verstevenner». Nå, mer enn 30 år etter at de ble skrevet, vil jeg gi dem en plass her. Dette er slett ingen stor kunst, og jeg verken retter eller sensurerer. De som vil lese, de vil få det servert akkurat slik jeg som 30-åring putta det i skuffen min.