Å MISTE

Kjære folk!

Det er vondt!
Det heiter sorg.
Sorga kan vere så stor at all tidlegare smerte vert for småting å rekne.

Då far min døyde, måtte eg passe på mor mi. Det var ikkje plass for sorga mi.
Då mor mi døyde, trengde sorga etter dei begge inn i alle cellene i kroppen. Verda stoppa opp. Bereveggane i livet mitt var borte. Slik var det sjølv om eg nærma meg 50 år. Dei som hadde gjort meg til den eg var, fantes ikkje meir. Aldri meir skulle nokon vere så mjuk inne i hjartet sitt for meg.

Fortsett å lese «Å MISTE»

Å SNAKKE OM DØDEN

Kjære folk!

Kvifor snakkar me ikkje om døden? Kvifor er ordet «døden» meir eller mindre fråverande i dei daglegdagse samtalane? Vågar me ikkje? Kva er det som gjer at det er slik?

Alle veit at uansett om me er kvinne eller mann, religiøs eller ateist, tjukk eller tynn, norsk eller ikkje, – døden er noko me alle skal møte. Det er litt skummelt, men er det ikkje slik at også denne delen av livet blir enklare å tenkje på dersom me snakkar om det?
Døy skal me, – uansett. Trur de ikkje at det er lettare å akseptere det dersom me maktar å setje ord på det? Eg trur det.

IMG_2151
Gravplasser ved Ål kyrkje.

Fortsett å lese «Å SNAKKE OM DØDEN»

OM Å JAGE TANKAR

Kjære folk!

Så var det tysdag, og tysdag er bloggedag.

No har eg skrive ned tankane mine om einsemd, fattigdom og psykisk sjukdom. Har de tenkt på at av og til og for nokre menneske, kan alt dette ramme samstundes? Dette er slett ikkje lystelege tankar, og når det gjeld tankar, så må me vel ta imot dei som kjem – dersom me ikkje klarar å jage dei bort då. Her er eit dikt om å prøve på det.

Fortsett å lese «OM Å JAGE TANKAR»

LITT SLITEN? LITT LEI?

Kjære folk!

Litt sliten eller bare litt lei? Ikke vet jeg, men jeg har i alle fall lyst til å gjøre mye annet også enn å skrive.

Dette er mitt blogginnlegg nummer 141. Jeg starta bloggen min 17. september i fjor. Det er 224 dager siden. Det er faktisk i snitt bare 1,58 dager mellom hvert innlegg. Jeg vet jo at jeg har brukt timevis på disse innleggene, men at det var så mange, – det hadde jeg ikke trodd.

Fortsett å lese «LITT SLITEN? LITT LEI?»

Å VÆRE FATTIG I NORGE

Kjære folk!

Organisasjonen Voksne for barn har spurt barn og unge om de kan gi en beskrivelse av hvordan det er å være fattig i Norge. De forteller blant annet om

  • ikke å ha mulighet til å bli med klassen på skoletur
  • ikke å få dra på ferieturer
  • å bli ertet
  • å ha dårlig samvittighet for å spørre foreldrene om ting de trenger
  • følelsen av urettferdighet

Dette er vanskelig for disse barna, men det er jo soleklart at det også er skamfullt for foreldrene.

Norge er, som kjent, et av verdens rikeste land, og da er det ikke lett å være blant dem som har dårlig råd. Å være fattig i Norge handler om slike enkle ting som å  be med seg folk hjem, spise sunn mat og å feire fødselsdager. I og med at vi lever i et forbruker- og konsumsamfunn, blir manglende forbruk svært synlig.

IMG_2234
Å være fattig i Norge handler om slike enkle ting som å kunne be med seg folk hjem, å feire fødselsdager og å spise sunn mat.

Fortsett å lese «Å VÆRE FATTIG I NORGE»

EINSEMD

Kjære folk!

Fyrst to situasjonsbeskrivingar:

Ho skulle berre ned i kjellaren ein liten tur for å tømme papiravfallet sitt i konteinaren for resirkulering. Det var fredag og klokka var halv fire. Ho skunda seg. Arbeidsveka var over, og dette var det siste ho skulle gjere før ho gjekk heim for helga. Då smalt døra i bak henne. Nykkelen og mobilen låg att i veska utanfor. Tanken som då kom krypande, var alt anna enn god å tenkje ferdig. Ingen visste at ho hadde gått ned hit. Ho hadde ingen avtalar med nokon før måndag morgon. Ingen kom til å sakne, og ingen kom til å leite.

Fortsett å lese «EINSEMD»