HALLINGVÅR, PERLER I MAIKJEDET OG MIN EIGEN HAGE

Kjære folk!

No er det tre veker sidan sist eg sette meg ned for å skrive, og for å seie det forsiktig; det har vore innhaldsrike dagar. Av og til tuslar livet sakte framover dag for dag utan at eg tenkjer nemneverdig over det. Andre gonger tek livet sjumilstøvlane på seg og bykser av garde. Dei siste vekene har eg kjent det slik, for plutseleg var alt heilt annleis. 

For ei veke sidan heisa me vimpelen for fyrste gong, – og dersom du ser svært godt etter, kan du skimte det som etter kvart skal bli ute-juletreet vårt.

Fortsett å lese «HALLINGVÅR, PERLER I MAIKJEDET OG MIN EIGEN HAGE»

HELGERUD-HUSET, Å HØYRE TIL OG NOKOLUNDE

Kjære folk!

God sundagsmorgon til dykk alle! I dag inneheld bloggen min litt hundre år gammal historie, ein god porsjon ettertanke og ei handfull takksemd blanda med litt empati. Eg håpar de tek imot.

Fortsett å lese «HELGERUD-HUSET, Å HØYRE TIL OG NOKOLUNDE»

VISNING OG KVIFOR ÅL?

Kjære folk!

God sundagsmorgon!
Til jul var eg heldig å få Hans Børli «Samlede dikt» av ei god venninne. I dikta hans er det mykje å finne både til glede og til ettertanke. Eg opnar bloggen min i dag med eit Hans Børli-dikt som eg synes høver til desse dagane med så skiftande kjensler.

Dagene
Dagene kommer, kommer –
De ser på meg,
ventende,
fylt av lys som håper.
Så dimmes de i kvelden,
bortvendt, sårt –
Lik barneøyne som strålte av
en forventning
som brast

Fortsett å lese «VISNING OG KVIFOR ÅL?»

NOKO POSITIVT, VENTE PÅ VINTER OG ELVELANGS

Kjære folk!

God laurdag!
Denne helga vil bloggen min, både i dag og i morgon, bere sterkt preg av at eg har vore på Ål dei siste dagane. Eg er her framleis og nyt vakre septemberdagar i strålande haustrvér.

Deler av Sundre i Ål, fotografert fra Veståsen
Fortsett å lese «NOKO POSITIVT, VENTE PÅ VINTER OG ELVELANGS»

Å FINNE RØTENE

Kjære folk!

Det er ikkje så dumt å kjenne og å kjenne på røtene sine.

Det er ein trend i Noreg å leite etter eigne røter. Slektsgransking har blitt stort, og mange nyttar alle tilgjengelege fristunder til å finne opplysningar for å fylle ut eige anekart. Er dei heldige, finn dei og opplysningar om kva som skjedde med forfedrane og -mødrene gjennom livet. Eg har ikkje tålmod til slikt. Med det seier eg ikkje at røter ikkje er viktig for meg. Eg veit mykje om dei to ledda før meg. Det får halde, – i alle fall førebels.

Besteforeldra mine kom alle frå små kår. Dei bokstaveleg tala klatra seg framover i livet, ein frå ein husmannsplass i Gudbrandsdalen og ei frå ei veglaus bygd inst i Sognefjorden. Eg er stolt av småkårsgena mine.

Fortsett å lese «Å FINNE RØTENE»