Kjære folk!
Han var ein heilt vanleg, litt eldre mann. Han hadde brune sko med saum oppå ved lissene. Han hadde dokumentmappe. Den var svart og utan hank. Han hadde ingenting på hovudet og ganske buskete augnebryn. Eg vil ikkje hugse denne mannen, men eg gjer det.
Kjære folk!
Eg hugsar ikkje kvar eg kom frå eller kva eg skulle. Eg berre veit akkurat kvar eg var og at det var haust. Det var ein av desse dagane då det var vanskeleg å vite kva ein skulle ha på seg. Eg hadde tatt på meg litt for lite. Det var kaldt. Eg gjekk med raske skritt, hadde Slottet bak meg og Karl Johans gate midt imot.
Kjære folk!
Vi var i Roma. Vi hadde det fantastisk. Vi hadde vandret i overfylte gater, spist pasta ved små fortausbord med rødrutete duker og prøvd å få med oss de historiske høydepunktene. Vi var slitne, vi var sultne og det var kveld. Det var flere restauranter i nærheten av hotellet, og vi valgte den første og beste. Mens vi spiste, fyltes restauranten opp med gjester, og det summet rundt oss med språk fra mange land. Jeg la merke til et par ved nabobordet. De så ut til å hygge seg, og jeg registrerte at hun smilte så pent mot alle som kom i nærheten av henne.
Kjære folk!
Jeg hadde bestemt meg for noe. Det var kanskje et nyttårsforsett, jeg husker ikke, men jeg hadde merket meg at jeg ofte tenkte pene ting om folk uten å si det høyt. Derfor hadde jeg bestemt meg for at det fine jeg tenkte om de menneskene jeg møtte, skulle jeg ikke bare si høyt til noen, jeg skulle formidle det direkte til den det gjalt. Det er jo bedre å snakke til enn å snakke om, ikke sant? Dette hadde gått bra lenge, og det hadde vært bare hyggelig. Alle liker jo å høre gode ting om seg selv. Jeg må selvsagt legge til at jeg ikke driver med smisk. Det skal være sanne, fine ting.
Kjære folk!
Det kommer og går mennesker ut og inn av livene våre hele tiden. De aller nærmeste er bofaste og har hvert sitt eget rom i hjertene våre. Av og til fyller en av dem det meste av hjertehuset, og vi retter alle følelsesressursene våre dit denne ene kjære er. Det er sammen med disse, de aller nærmeste, at vi også opplever ren lykke og dyp sorg. Det er disse menneskene vi aldri må glemme å fortelle hvor mye de betyr for oss, og det er disse vi ikke bør gå rundt og ha noe uoppgjort med.
Kjære folk!
Eg samlar ikkje på bøker. Det er berre det at eg ikkje klarar å kaste dei. Det gjer skikkeleg vondt kvar gong eg prøver. Eg klarar nesten ikkje ein gong å tenkje på å kaste bøker.
Eg veit godt at slett ikkje alt det eg har i bokhyllene er så mykje å samle på, men på den andre sida, så veit eg at det er nokon som har brukt tid, tankar og krefter på å skrive kvart einaste ord som står i desse bøkene. Det handlar altså ikkje berre om papp og trykksverte dette her.
Kjære folk!
Hva er det med meg og bokser, esker og skrin? Hvorfor er jeg så glad i dem og hvorfor blir jeg så glad for dem? Jeg har alltid hatt det slik, og nå har jeg prøvd å finne ut hvorfor.
Kjære folk!
Ein engel er per definisjon eit overnaturleg vesen med vengjer. Vengjer har dei, gjengen du ser her, men så frykteleg overnaturlege er dei nok ikkje. Dei er heilt konkrete og laga av plast, porselen, metall eller tre. Det einaste dei har felles utanom vengjene, er at dei har ei historie eller ein gjevar som er så spesiell at dei har fått plass i samlinga mi.
Kjære folk!
Det var nok noe jeg fikk for meg en gang på 90-tallet. Jeg er ikke spesielt romantisk av meg, i alle fall ikke hvis romantisk innebærer å gå måneskinnstur, beundre solnedganger, tenne stearinlys på badekarkanten og spise frokost på senga. Alt det der er upraktisk, tungvint eller tar for lang tid.
Kjære folk!
Eg har vore borti ein som utan blygsel fortalde at han samla på damer, og som skrøyt av kor mange han hadde hatt med seg heim. Fortsett å lese «KVA SAMLAR DU PÅ?»
Kjære folk 