BEKK, BJØRK og BOK

Kjære folk

Eg har høyrt folk seie at eg er lett å glede, men vanskelegare å få til å le. Eg trur dei har rett. Det skal berre ein liten filleting til, som at eg for eksempel får til eit bokstavrim med meining, så kjenner eg på ei lita glede. Denne gongen kom bokstavrimet heilt av seg sjølv; BEKK, BJØRK og BOK, tre ting som tek stor plass i tankane mine for tida.
– Bekken som vart altfor stor og heldt på å finne vegen inn i huset vårt
– Den gamle bjørka som me har kjempa for å behalde
– Boka som eg håpar vil finne fram til mange lesarar om nokre månader.

Av og til er det fint å ta seg ein tur vekk frå det kvardagslege og tenke på ingenting. Her er det matpakketid i Eidfjord. Slikt som dette er det mykje glede i.

Fortsett å lese «BEKK, BJØRK og BOK»

DEI SISTE TRE ÅRA

Kjære folk!

Jorda har gått tre rundar i banen sin rundt sola på den tida me har budd på Ål.

For tre år sidan skreiv eg slik her på bloggen: «Å flytte er å byrje på nytt. Denne «restarten» vår tyder rett og slett at me har gitt oss sjølv ein ny sjanse, og trass i at det ikkje fyrst og fremst er ungdommeleg eventyrlyst som styrer stega våre, kjenner me at det er både nyttig og morosamt med ein slik omstart i livet.»

Etter tre år er det vel på tide å spørja; har det vore både nyttig og morosamt? Eg tenkte no at eg skulle ta for meg noko av det eg trur er viktig for å kunne trivast og ha det bra der ein bur.

Dette biletet tok eg på tur Øvre-Ål rundt 19. juni

Fortsett å lese «DEI SISTE TRE ÅRA»

PRAKTISK MEDKJENSLE

Kjære folk!

I desember i fjor fekk me ein vakker og nyttig kalender frå gode vener. Den heiter «Was mein Leben reicher macht, Glücksmomente für jeden Tag» (Slikt som gjer livet mitt rikare. Små, daglege lykkestunder).


Kvar morgon les mannen min ein liten snutt for meg. Dette har blitt ei slags rutine og er som eit Kinderegg på morgonkvisten. Tre gode ting på ein gong:
– Me har noko anna enn vår eigen kvardag å samtale om
– Det bringer gode kjensler inn på frukostbordet
– Eg må oppretthalde tyskkunnskapen mine

Måndag 7. august, den dagen det verkeleg byrja å regne her, las han dette:

«Ein eldre herre går krumbøygd over rullatoren og skyv ei vasskanne framfor seg mot eit lite tre som står framfor eldreheimen og ventar på vatnrasjonen sin der i gloheita. Så mykje praktisk medkjensle!»

Praktisk medkjensle! Så fint, tenkte eg, utan å forstå at dette var noko hallingane kom til å få øvd seg på å vise kvarandre i veker framover. Og folk har gitt kvarandre husrom, smurt brødskiver, flytta stein, stått vakt og tatt eit ekstra spadetak eller ti.

Fortsett å lese «PRAKTISK MEDKJENSLE»

MENN EG VIL TAKKE

Kjære folk

Livet mitt har sjølvsagt handla mykje om dameting, kvinnfolkgreier, venninneprat, småjentetankar, kvinnekamp og alt slikt som har hatt sin naturlege plass i eit kvinneliv. Slik har eg det jo framleis og mange av dei personane med viktige plassar i kvardagen min i dag er nettopp kvinner.

Av alle dei kvinnene eg har og har hatt i livet mitt, vil mor mi alltid ha den fremste plassen.

I dag vil eg likevel skrive om menn, – og til og med utan å nemne dei tre mennene som står meg aller nærast og som oftast er i tankane mine. Det har seg nemleg slik at korkje mannen min, sonen min eller barnebarnet mitt ville ha sett særleg stor pris på å få omtale i bloggen min.

Fortsett å lese «MENN EG VIL TAKKE«

FØRJULSTID, VENTETID OG KAMA MUTA

Kjære folk

For to år sidan skreiv eg på bloggen min at eg hadde starta adventstida med å sjå julegrana bli tent på Ål. Alt ljoset og songen hadde gjort godt på ein litt sår måte. Eg hadde nok kjent på ein liten lengt etter å vere heime, heime på Ål. No er eg her, – og det kjennes godt.

Tidleg ein sundag i julegata på Sundre
Fortsett å lese «FØRJULSTID, VENTETID OG KAMA MUTA»

DERSOM EG PUTTA LIVET MITT NED I EIN KOMMODE


Kjære folk!

September er ein vakker månad, ikkje sant? Eg går ut på trappa og helsar «Hei på deg, haust!» før eg tuslar ut i det doggvåte graset. 


Eg likar det friske draget i den skarpe og kjølege lufta. Eg nyt dei vakre fargane ute og gler meg over den lune stemninga inne. Framleis kan eg pusle i hagen og plukke med meg inn ein glad, liten haustbukett. 

Denne vart plukka i går for å pynte opp i gjestehuset.

Men det var ikkje hausten eg skulle skrive om i dag. 

Fortsett å lese «DERSOM EG PUTTA LIVET MITT NED I EIN KOMMODE»

MYKJE KULTUR, GAMMAL HAGE OG GODT VAL

Kjære folk

Folk spør om me trivst på Ål. Sjølvsagt gjer me det, for det er lett å finne seg til rette med så mykje interessant å fylle tida med og så mange gode folk rundt seg. Det er kjempefint å møte blide fjes og å kunne stoppe for å ta ein godprat med ein kjenning eller tre når me er ute og går, – og tusleturar i vakker natur blir det mange av. Her er nokre glimt frå sist onsdag:

Fortsett å lese «MYKJE KULTUR, GAMMAL HAGE OG GODT VAL»

DEN FYRSTE SOMMAREN I HUSET

Kjære folk 

Sist eg skreiv var det juni. No er august her allereie og byr på ei slags avslutning av sommaren. Eg kjenner at eg likar denne grøderike månaden godt. 

Det er framleis sommarvarme dagar, rips og solbærbuskene står tunge, tida er inne for å kjøpe haustlauk, bake eplekaker og hugse å ta med seg ei lita jakke i sekken. Det er også fint å tenkje attende på mange fine juli-opplevingar. Her kjem nokre av dei:

Fortsett å lese «DEN FYRSTE SOMMAREN I HUSET»

NYFORELSKA, MODERNE MØTER GAMMALT OG FOR MYKJE MORO

Kjære folk!

Sommaren gjer gode ting med meg. Det er som om dei søte duftene, den svale vinden, fuglesongen og dei ljose nettene gjev meg nye krefter. Eg vil mykje, og av og kjennest det til og med som om eg klarar mykje. 
Eg treng ikkje syden. Sola er her og eg kan danse barbeint i graset her. Eg har halvtørr kvitvin på kjøling, min eigen grillsjef som ordnar middag, ei sval seng å sovne i, lovande morgonar å vakne til, villblomar å plukke, sommargjestar å vente på, turar å gå og fridom til å tenkje kva eg vil og nyte det heile i fred og ro. 

Fortsett å lese «NYFORELSKA, MODERNE MØTER GAMMALT OG FOR MYKJE MORO»

Å BYRJE PÅ NYTT, LENGT OG DET GAMLE HUSET VÅRT

Kjære folk!

Samstundes med at naturen rundt meg har vakna til liv, har me smått om senn kunne krype fram frå pappeskene våre. Noko av det me no finn att, har vore pakka ned sidan før visning på huset i Holmestrand i desember. 
– «Der var du ja, – deg har eg sakna.»
– «Deg har eg leita etter. Eg var nesten i ferd med å kjøpe meg ein maken til deg her ein dagen. Godt å sjå deg att.»

Fortsett å lese «Å BYRJE PÅ NYTT, LENGT OG DET GAMLE HUSET VÅRT»