Tanker om – Side 16 – Kjære folk

HVORDAN GIKK DET EGENTLIG?

Kjære folk!

Da jeg startet bloggen min i september, var det først og fremst fordi jeg ønsket noe å gjøre som ikke var en sånn vanlig litt-gammel-dame-ting. Jeg ville rett og slett ha en uforpliktende hobby som jeg kunne lære noe av og drive med hjemme når jeg selv ville på dager uten migrene.

Ved årsskifter er det ganske vanlig å utføre en slags oppsummering eller vurdering. Jeg trenger jo slett ikke å skrifte for noen, men jeg hadde likevel lyst til å se hvordan det hadde gått med bloggen min i 2018. Da jeg satte meg ned for å skrive det første blogginnlegget 17. september, hadde jeg satt meg noen vage mål, først og fremst om at dette skulle bli gøy, men i tillegg noe ut fra det jeg hadde lest meg til som smart å gjøre.
Jeg hadde som mål å

ha det gøy
ha hjertet mitt i bloggen
lære mye
fortelle gode historier
bruke bilder
bruke bilder av meg selv
vekke følelser
I tillegg skulle det
dukke opp dikt av og til
komme lister, for jeg elsker lister
og
det skulle være minst 25% nynorsk

Her er min oppsummering:

Fortsett å lese «HVORDAN GIKK DET EGENTLIG?»

SOM FROSTROSENE

Kjære folk!

Det er ikkje alltid berre greitt. Heller ikkje, eller kanskje slett ikkje, er gleda berre glede i adventstida. Her er ei lita førjulskjensle frå rundt heimen min i går. Eg trur på at den aller finaste gleda er den som har molltonen i seg.

Sjølvsagt er det fint
med desse lysa,
men det er trist óg

Fortsett å lese «SOM FROSTROSENE»

TO TING EG MÅ

Kjære folk!

Ikkje ei førjulstid utan desse to:

1. Julekort
Tradisjonen med å ynskje kvarandre god jul går langt attende i tid. I byrjinga gjekk folk frå hus til hus og banka på dørene for å ynskje god jul i heimen. Etter kvart vart det meir vanleg å skrive ei helsing som vart levert ved døra.

Fortsett å lese «TO TING EG MÅ»

HVOR KOMMER IDEENE FRA?

Kjære folk!

Jeg har fått spørsmål om hva som inspirerer meg og om hvor alle idéene kommer fra. Det er klart jeg trenger «hjelp» for å finne på noe å skrive om. Jeg vil slett ikke bruke uttrykk som at «ånden skal komme over meg», for det er jo ikke akkurat åndsverk det jeg holder på med, men jeg må likevel finne motivasjon fra noe eller noen før jeg setter meg ned for å skrive. En eller annen idé må ha tatt form før skrivelysta innfinner seg.

Noen ganger har jeg et indre driv som både får meg i gang og som holder meg i gang. Av og til flyr tida av gårde mens jeg skriver, og plutselig har det gått flere timer uten at jeg har merket det. Da er det mest moro å skrive. Det er vel de gangene jeg har vært «inspirert» og ikke bare motivert da kanskje.

Jeg har prøvd å tenke over hva som motiverer/inspirerer, og her kommer noe av det jeg tror er svaret:

Fortsett å lese «HVOR KOMMER IDEENE FRA?»

TRENINGSOPPLEGG FOR KREATIVITETSMUSKELEN?

Kjære folk!

Etter at jeg hadde sendt fra meg det forrige innlegget mitt, fikk jeg behov for å gå litt nærmere inn på kreativitetsbegrepet. Jeg har googlet og prøvd å finne svar på hva kreativitet egentlig er. Jeg vet ikke om jeg ble så veldig mye klokere, for det eksisterer visst mer enn 100 definisjoner.

Jeg fant massevis av fagstoff, og etter hvert begynte det å bli ganske kjedelig lesning. Først da jeg kom over professor i kreativitet, André Erik Lerdahl, våknet interessen min igjen. Han skriver at kreativitet er som en muskel som må trenes opp hvis den skal bli sterk. Noen har en større slik muskel enn andre, men alle kan trene opp muskelen sin.

Da gikk jeg over til å lete etter treningsøvelser for å få en stor og velutviklet kreativitetsmuskel. Her er noe av det jeg fant:

Fortsett å lese «TRENINGSOPPLEGG FOR KREATIVITETSMUSKELEN?»

Å TENKJE PÅ RARE TING

Kjære folk!

Å vere kreativ blir som oftast definert som å ha evne til å setje saman kjende element til noko nytt, noko unikt.
Trur de at det er slik at dei mest kreative blant oss likar å leike?
Er det slik at eit kreativt menneske er meir nysgjerrig og utforskande enn andre?

Kan det vere slik at dei kreative er flinkare til å idémyldre enn resten av gjengen?
I eit arbeidsfellesskap nyttar det i alle fall ikkje dersom dei fleste er opptekne med å kaste nyskapande ballar opp i lufta. Det må og vere nokon til stades som tek ned dei beste ballane, set dei i system og etter kvart gjer noko med dei. Er det ein motsetnad mellom å vere kreativ og å vere systematisk, eller er det mogeleg å vere begge delar?

Det er ikkje så viktig for meg å få svaret på desse spørsmåla. Eg veit heller ikkje kva som sviv rundt i hovudet på folk flest slik til kvardags. Eg veit berre at det innimellom er mykje rart mellom mine eigne øyro. Her er eit lite eksempel:

Fortsett å lese «Å TENKJE PÅ RARE TING»

POSERING MED OG UTAN KJ-LYD

Kjære folk!

Irriterar du deg over folk, born og unge, som ikkje klarar å seie kjøleskåp, kino og kjøttkaker? Synes du det er aldeles forferdeleg at me let det norske språket forfalle på denne måten?
Kj-lyden er den aller uvanlegaste lyden me har i språket vårt. Den er og den vanskelegaste å lære seg, og difor må me tvinge born til å øve, øve og øve heilt til dei har lært seg å seie kjærast og kysse før desse orda blir aktuelle å ta i bruk.

Eller finn du det heilt naturleg at språket endrar seg?

Fortsett å lese «POSERING MED OG UTAN KJ-LYD»

DETTE FORFERDELIGE KROPPSPRESSET

Kjære folk!

Unge jenter og gutter, som nettopp har startet på livet sitt, bekymrer seg over kroppsfasong og over hvordan de kan bli så sunne og pene som overhodet mulig. Antallet unge med spiseforstyrrelser øker, og skoleelever har angst for fellesdusjen. Det er så altfor mange unge som ikke liker kroppen sin, selv om det er alle de små særegenhetene som gjør dem nettopp til den de er. Dette er jo forferdelig, er det ikke? Men det er kanskje ikke så rart at presset på de unge er som det er. På Disney Channel, for eksempel, er jo alle de snille både vakre og syltynne, og på reklameplakatene er mange modeller retusjerte til det ugjenkjennelige.

Hvordan skal litt gamle damer forholde seg til dette enorme kroppsfokuset? Kan vi i besteforeldregenerasjonen bidra slik at de unge vi har rundt oss slipper å bli en del av dette skjønnhets- og sunnhetshysteriet? Kan vi hjelpe til slik at det blir klart for alle at den viktigste oppgaven til en kropp ikke er å ta seg bra ut?

Fortsett å lese «DETTE FORFERDELIGE KROPPSPRESSET»

FAVORISERER SYKELØNNSORDNINGEN DE LATE?

Kjære folk!

Sykelønnsordningen ble innført for 40 år siden, og ordningen har hatt stor støtte både i folket og på Stortinget. Med jevne mellomrom er det likevel noen som ønsker å stramme inn på disse rettighetene. Det blir foreslått å innføre karensdager. Det vil si at hvis den ansatte er syk og må være borte fra jobben, vil hun eller han ikke få betalt for et visst antall dager. Ett forslag er at for eksempel den første sykedagen skal betales av den syke selv.

Fortsett å lese «FAVORISERER SYKELØNNSORDNINGEN DE LATE?»

VI HAR ALLTID ET VALG (tullball og pisspreik)

Kjære folk!

Det er klart vi kan velge. Når vi spør oss selv om vi kanskje skal flytte på landet, flytte sammen med kjæresten vår eller slutte i jobben, så har de fleste av oss stor medbestemmelse på eget liv. Det er også innlysende at hvis vi lar være å ta valg, og lar oss drive tilfeldig av gårde, da er også detet valg som kan få store konsekvenser for oss og livet vårt. Noen er så bomsikre på at vi alltid kan gjøre våre egne valg, at de sier «våre liv er summen av våre valg». Det høres fint ut. Det høres riktig ut. Vi har alle ansvaret for våre egne valg og altså ansvaret for våre egne liv.

Men betyr det at vi har skylda sjøl når det meste i livet raser utfor, og den eneste følelsen vi har er avmakt? Betyr det at vi alltid kan kontrollere følelser og handlinger? Jeg protesterer så kraftig jeg kan på vegne av alle de av oss som ikke klarer, kan eller orker å ta valg og som derfor heller ikke får til livene sine.

Fortsett å lese «VI HAR ALLTID ET VALG (tullball og pisspreik)»